|
Nils Venstøp – en gammel
gullgraver fyller 70 år
Nils Venstøp som i dag fyller 70 år har
opplevet mer enn de fleste. Han begynte som ung gutt i hjulmakerlære, og
drev det til egen forretning – og en god forretning – i Skien. Men så reiste
han til Amerika kort før århundreskiftet, og her var han med å grave gull
både i Klondike og i Alaska. I 1905 reiste han hjem en tur og var hjemme
noen år. I 1909 reiste han til Alaska igjen, og arbeidet ved gullfeltene til
1919, da han kom hjem for godt.
Her hjemme var han blant de første som begynte med
rutetrafikk, og drev i tiden fra 1921–1930 bilruten Skien – Kilebygda. Da
han solgte bilruten, bygget han sig hus i Gjerpen, i skråningen ned mot
Børsesjø, og her driver han nu revealv og hønseri.
Det er klart at en mann som Venstøp må ha litt
av hvert å fortelle, og vi oppsøkte ham forleden for å få en liten prat i
anledning 70-årsdagen. Vi blev vel mottatt av Venstøp og hans hustru Hilda,
født Disch. Selv om Venstøp hadde liten lyst til å ”komme i avisen”, så går
han da med på å fortelle litt om sine opplevelser.
Nils Venstøp er født på Eide i Siljan 1.
august 1866. I begynnelsen av 1880-årene kom han i vognmakerlære hos Østbye
på Lie. Kort efter flyttet hans foreldre til Venstøp i Gjerpen. Efter å ha
arbeidet noen år hos Heffermehl i Oslo, startet Venstøp i 1893 sin egen
vognmakerforretning i Skien. Han drev forretningen i godt opp, og han hadde
mange folk i arbeide da han i 1899 solgte og dro til Amerika.
De første gullfunn i Klondyke var gjort i
1896, og der var i årene efter en voldsom tilstrømning dit. Men herligheten
varte ikke så lenge, og da Venstøp kom over i 1899 var det i seneste laget.
Han var i Dawson og lette efter gull, men var ikke heldig.
Men så kom meldingene om de store fund i
Alaska, og en mengde av gullgraverne i Klondike dro omkring 1900 mot Nome.
Den 3dje januar 1901 startet Venstøp sammen
med to andre nordmenn på turen fra Klondyke, og den 21. mars kom de frem til
Nome.
Når Venstøp forteller om disse ting, er det
som alle de gamle romaner og skildringer fra gullgraver romaner og
skildringer fra gullgraverlivet dukker opp for en – Yukon River, Dawson
City, hundesleder, pelsjegere – men han forteller så rolig og nøkternt at
man må la tankene arbeide litt ved siden av for å få forståelsen av det slit
og den prestasjon en slik tur var.
– Vi dro med hundesleder nedover Yukon,
forteller Venstøp; og som oftest fikk vi ordnet det så vi kom under tak om
natten. Det var leirer nedover langs elven, folk som om sommeren leverte ved
til Hudson Bay kompangniets båter, og som bodde der om vinteren også. Det
var også indianere og misjonærer også som bodde ved elven og som vi kunne
komme inn hos. Men det var langt mellem leirene, så vi lå ute om nettene
mange ganger. Kulden var streng – det hendte vi lå ute i – 60 grader
Fahrenheit (ca. –51 C.). Men når vi var under tak gikk vi ikke ut hvis det
var under 50 grader (- 45 C.). Det var mange som dro nedover elven samtidig
med oss. Vi dro forbi mange, og det hendte også at andre tok igjen oss. Mat
var det litet eller ingenting å få tak i underveis, og det var mange som
blev angrepet av skjørbuk.
Det var høye priser for matvarer, en 2-3
poteter blev betalt med en dollar – de var bra å spise rå, det hjalp for
skjørbuken. Men ingen av oss tre som var sammen blev syke. Da vi kom frem
til Nome 21. mars måtte vi ligge stille til våren. Det er bare 3 måneder om
året man kan arbeide der. Vi hadde skjerp på stranden ned mot
Behringsstredet, der lå teltene tett i tett langs stranden. Vi hadde nokså
lange skyfler, 5-6 meter, og regelen var at hver mann hadde skjerp så langt
han kunde nå til begge sider.
Skjerpene kom på den måten til å gå i striper
ned mot stranden. Når man så var ferdig med å arbeide ett sted, var det å
finne et nytt. Det var en tid det gikk bra, en stund tok vi ut 80-100 daler
pr. dag pr. mann. Vi hadde til å begynne med skjerp like ved det store
gullfunnet, senere var vi opp til 100 mil fra det stedet.
– Fant dere klumper eller var det gullstøv?
– Det var gullstøv, kornene var på størrelse
omtrent som malt kaffe. Det hendte jo det blev funnet større klumper, men vi
var ikke heldige slik – de største vi fant kunde være omtrent som en negl.
– Arbeidet De for Dem selv hele tiden?
– Nei, jeg arbeidet også for kompaniet. Jeg
var jo mekaniker, og tok gjerne slikt arbeide der jeg kom. Jeg kjørte
maskinen som heiste opp gull fra 60-70 fots dyp.
Det første gullfunnet i Nome blev gjort av en
nordmann, Lindberg, fra Tromsø og to svensker. Lindberg var kommet over som
reingjeter. Han lever enda i USA. Han ble millionær på gullfunnet. Det var
mange norske i Nome på den tid. Om vinteren var byen stille, de fleste reise
hjem til Statene og var der vinteren over.
– Hvor lenge var de i Nome?
– Første gang var jeg der til 1905, da reiste
jeg hjem. Det var jo spennende tider i Norge den gang. Vi trodde det skulde
bli krig, men underveis møtte vi en skute som kunde fortelle at det ikke
blev noe av.
I de 5 år han var hjemme den gangen bygget
Venstøp sitt hus i Arentzgate, som han ennu har og arbeidet også en del ved
anlegget på Rjukan.
– Men så skulde jeg til Nome og gjøre det noe
bedre da – men da gikk det dårligere, forteller han. Det var meningen
familien skulde være med da, men sykdom gjorde at det ikke ble noe av. På
den tid var det bare de store kompanier som rådde grunnen i Nome, og de
kjøpte opp store områder. Det heldigste som kunde skje, var om man fikk et
skjerp som blev liggende i veien for kompaniene, da kjøpte de det, enten det var
gull der eller ikke.
Men så heldig var ikke Venstøp.
– Hadde De noe arbeide om vinteren?
– Ja, da drev jeg meget langt oppe i landet
med undersøkelser for kompaniet. De sendte gjerne ut 3-4 mann for å ta
prøver forskjellige steder.
– Det måtte være hårdt arbeide om vinteren?
– Ja, det var hardt. Vi måtte prøve å varme
stein for å tine opp telen, men det var vanskelig for det var lite ved å få
tak i. Jeg var forresten uheldig flere ganger i den tiden. Jeg var flere
ganger tilbudt skjerp, men kjøpte ikke – og så viste det seg senere at det
var gull der. Kompaniet solgte ofte en leiekontrakt, slik at kjøperne skulde
ha skjerpet et år, og i den tiden betale 30$ av det de fikk ut til
kompaniet. Det var for å få undersøkt om det var gull der de gjerne gjorde
det slik. Jeg var en gang tilbudt et slikt skjerp av en som var blitt syk og
vilde reise hjem, men jeg sa nei.
De 3 som kjøpte skjerpet fant gull der, og
tjente 80.000 dollars hver på det året de hadde det. Så tok kompaniet det
igjen, og de tjente millioner på det.
– Drev De noe med jaging eller fisking der
over?
– Nei. Det var lite med pelsdyr i de traktene,
for der var ikke skog. Men lenger vekk var der jegere. Fiske gjorde vi nok
en del når vi hadde fri, men laksen var så billig at det var bare eskimoer
som drev med fiske – og så de store båtene som lå ute i munningen og fanget.
Andre gangen ble Venstøp i Amerika bortimot 10
år. Han kom hjem St. Hans 1919, og begynte da med bilkjøring. Og i 1921
begynte han bilruten til Kilebygda.
Det var en som hadde kjørt der året før, men
det var Venstøp som oparbeidet ruten, og han drev den helt til 1930, da ble
det for slitsomt for ham og han solgte. Det var ikke bare moro å kjøre
rutebil i de tider, veiene ble ikke brøitet som nu, og selv om ruten til å
begynne med ikke ble kjørt om vinteren så hendte det ofte at bilen ble
sittende fast i snefanene. En tid blev det ordnet slik at bilen kjørte frem
så langt den kom, og så kom det hest fra Kilebygda og kjørte varene frem.
– Den var storartet den ruta for det var så
flinke og greie folk å ha med å gjøre, sier Venstøp, og det er i grunnen en
ganske god karakteristikk av ham selv, når en rutebilmann gir sine kunder en
slik karakteristikk, så kan man gå ut fra at de også har grunn til å være
fornøiet med ham.
Efter at han sluttet rutebilkjøringen har
Venstøp bygget sig hus i Gjerpen, og her driver han med høns og rever. Før
vi avsluttet besøket hos ham fikk vi bli med på et besøk i revegården, og
den kunne også fortjene en liten omtale. For så tamme rever – både voksne og
unger – er det sjeldent å se. Noen av dem er litt redde når det kommer
fremmede, sa Venstøp.
Tilslutt skal vi bare nevne at Venstøp
fremdeles er frisk og rask, og ingen som ser ham vilde tenke sig at han i
dag er 70 år.
|
