Marja Zakariassen, ”Roligheten” enke efter Zakarias Kjær på Sneltvedt, kunde 2den juledag feire sin 90-årige fødselsdag. Hun er født på Kåsa i Puttane 26. desember. 1825 av foreldrene Guro Olsdatter og Olav Jahnsen. Siden hendes mand døde for 22 år siden har hun bodd alene på den lille plads Roligheten ret op for Andreas P. Ødesneltvedt. Trods sin høie alder er Marja Zakariassen endnu rask og rørig. Hun steller selv sit lille hus, holder høns og strikker, så det er en lyst å se. Hun både hører og ser godt, læser mange ganger i sine bøker uten briller og følger godt med tiden.

Gamle Marja er pratsom og munter som få, og det er altid interessant å slå en passiar av med hende om gamle dager i Gjerpen. ”Forholdene er nu ganske forandret siden min barndom”, sa hun til os forleden. ”Før slap man saueflokken og kuene ut så snart det ble grønt på bakken når græset modnedes, men nu skal man holde kuerne inde hele våren og først, når slåtten er vel overståt slipper man dem ut. Fy, for en uskikk! Ja, man lever som storkarer på hver gård nu. Anderledes i min barndom. Da var man simpel bestandig og endda slog man sig igjennem. Puttane er ikke å kjende igjen siden jeg var en pike. Der var ingen veier dengang, og for å komme over til Slemdal måtte man bruke kløvhest. Veien gik dengang på østsiden av Meitjern. Og så er der vistnok kommet så mange fremmede til Puttane nu. Der var nemlig så mange, som utvandret til Amerika fra Gjerpen i min barndom. Fra Puttane drog således tre familier på en gang, nemlig Kittilsrød, Stulen og Puttekåsa. Av mine søskene lever nu bare en bror av mig igjen, nemlig Andreas Oredalen. De kjender vel ham? Han var lærer her i Gjerpen i over 35 år og er nu 77 år gammel. Barn har jeg ikke hatt. Men jeg hadde en anden bror, som døde, da han var 90 år gammel. Og Nils Aslaksen Høgli, som har fyldt 90 år, er mit søskendebarn.

– De er da svær til å røke på Deres gamle dager?

– Ja, det var doktor Søberg, som rådet mig til det, dengang jeg hadde rosen. Da skulde jeg bli bra, sa han, og det er jeg også blitt. Men jeg røker bare skråtobak, da den andre tobakken brænder så svært på tungen, synes jeg.

Gamle Marja er populær i Sneltvedtkredsen. En prægtig kvinde har hun alltid vært, sier hendes naboer, og meget godt har hun gjort i det stille i sin tid. Hendes gjestfrie hjem har stått åpent for alle. Og derfor er hun også på sine gamle dage omfattet med en næsten rørende venlighet og opmerksomhet av sine mange bekjendte og nærmeste naboer.

Marja Zakariassen* er vistnok den ældste nulevende kvinde i Gjerpen.

*(Hun ble skrevet for Maria Nilsen Kjær i kirkeboka da hun døde. Hun har aldri hatt navnet Zachariassen. Gard Strøm).

Kilde: Varden 21. februar 1953.
Intervju med Kari Stensrud i forbindelse med hennes 85-års dag. (Utlånt av Andreas Gården).

"Hoff, hoff, sa Bjønn, men jeg gikk bare rolig videre og gjorde som ingenting."
Kari Steinsrud forteller om seterliv på Møsstrand, snøstorm om sommeren, og Bjørn i Siljan.
Tekst: Berner Hansen. Foto: Roald Haraldsen.

Det er bra i verden nå, sier gamle Kari Steinsrud, hun blir 85 år den 24. februar og har sett litt av livet. Før gjorde storkaran som de ville med de små, men det er slutt med det. - Men hva mener De om den storpolitiske utviklingen da? - Å, jeg følger ikke med i den jeg vet du. Det er derfor jeg har det så godt. Det er så velsigna fredelig her oppe i Roligheten. Hun ser litt smilende på meg ut fra sterke blå øyne. Trøste og bære, tror jeg ikke hun sitter og smiler litt av meg?

Jeg er født på Uvdalsheia i Bø, begynner hun å fortelle, der oppe begynte jeg også på skolen. Jeg var vel en 8 år da jeg begynte der. Vi kunne ikke være for små for det var lang skolevei også var det midt på vinteren.
- Gikk dere på skole bare om vinteren? - Det var 3 uker hver vinter, men da gikk vi hver dag. Da jeg var 9 år kom jeg til Bø som gjeterjente. Da begynte jeg på skole der nede. Det var Gregar Nordbø som var lærer. Han var gift med datter av Halvor Klason Eikja som var på Stortinget.
- Hva var det dere lærte på skolen? - Vi lærte å lese da, vet du. Vi hadde tre bøker, det var bibelhistorie, katekismus og forklaring.
- Lærte dere ikke å regne? - Nei, men vi lærte å skrive tall.
Da jeg var 14 år flytta jeg til Borgja og ble barnepike. Jeg passa Gunnulf og de mindre ungene. Mens jeg var der begynte jeg å lese for presten, Crøger tror jeg han hette. Det var å begynne på bibelhistorie og katekismus igjen, men nå fikk vi salmevers i steden for forklaring.
- Og det gikk bra på kirkegolvet? - Å ja da. Vi hadde jo lest det mange ganger. Vi ble konfirmert i den nye kjerka. Den var forresten ikke helt ferdig enda.
På Borgja var det mye liv i den ti'a. Gamle Halvor Borgja var svær til å spelle hardingfele. Noen ganger kom Erik Øverland og Fykerud'n og spelte om kvelden. Da sto vi opp igjen og dansa.
- Hvordan var det med arbeidstid og lønn den gangen? - Nå, det kunne jo bli lange dager. Som gjeterjente måtte jeg opp klokka 3 om morran og ut med kuene og så gjette vi til 10 om kvelden. - Det ble ikke mye søvn? - Nei, men jeg syns ikke jeg var noe større trøtt heller. Jeg har bestandig hatt så god helse. Lønna var ikke noe å snakke om. Vi hadde kosten og litt klær.
- Hva var det dere fikk til mat? - Det var graut og flatbrød og poteter, men vi fikk middag hver dag. Men det var dårlig mat den gangen. Mens jeg var på Borgja var jeg forresten seterjente på Møsstrand ett par sommere. Det var fint oppå der, men jeg lengta fælt hjem.
- Hvordan kom dere til Møsstrand den gangen? - Vi gikk. Det tok flere dager når vi hadde dyra med. Første natta lå vi på Barsmoen ved Seljordsvannet. Jeg hadde et søskenbarn der. Andre natta lå vi gjerne hos Leif Sandsdalen. Han spelte bestandig og der dansa vi gjerne litt. Siste natta lå vi ved Åmotsdal kjerke.
- Hvor mange dyr hadde dere med? - Det var 10 kuer, 10 sauer og 5 hester. Det siste året jeg lå der kom snøen 14 dager før vi skulle hjem. Da måtte vi hogge ned en bjørkelund som sto like ved Listul (ved Møsstrand) for å holde varmen i dyra. Vi satt oppe og fyrte hele natta og dyra lidde vondt. All maten var snødd ned også frøys de sjølsagt likevel. Et sånt bål varmer jo ikke så langt. Det var et forferdelig spetakkel. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å prøve å komme seg heim i uværet. Det snodde og blåste over hele fjellet, og det ga seg ikke før vi kom ned i Dyrlandsdalen. - Hvor gammel var du da? - Å, jeg var voksen da. Jeg var vel en 16-17 år.
- Var det noen lørdagsfriere på besøk hos dere? - Nei, det var nok alt for lang vei til det. Men vi hadde likevel besøk somme tider. Rett som det var banka det i veggen om natta og så hørte vi kuene rauta. Det var tussane som var ute. Så måtte vi ut midt på natta og få samla inn kuene igjen. Jeg skal si vi var redde.
- Så dere tussane noen gang? - Nei, vi fikk aldri se de. De forsvant når vi kom ut. Men de var arge. De ville ha setra igjen, vet du.

Jeg slutta på Borgja og så begynte jeg å tjene hos Gjermund Eikjarud. Derfra kom jeg til Skjellaug i Lunde og der var jeg i 11 år. Det var et bra sted å tjene. Der fikk vi god mat. Folka fra Skjellaug er innom og besøker meg her somme tider. Det er en av guttane som er lærer i Brevik.
- Hit til Gjerpen kom jeg i 1902.
- Det var en ting jeg kom til å tenke på, så dere noe til Bjønn da dere lå på Møsstrand? - Nei, så vi aldri noe. Men her i Gjerpen har jeg sett den. Det var en gang jeg lå oppe ved Bannebua i Siljan. Det var en kveld ved St. Hans-tider jeg var på vei oppover til Grorud. Så hørte jeg det braut noe i lia nedafor veien. Jeg tenkte først det var kuer, men så syns jeg det var rart de ikke hadde bjeller. Så skulle jeg se ned og så så jeg bjønn sto der. "Hoff, hoff", sa han et par ganger. Jeg gikk rolig videre og gjorde som ingenting. Men så begynte jeg plutselig å skjelve i knea. Det var så vidt jeg kunne gå. Men heldigvis var det ikke så langt igjen til Hakhaug.
- Hun ble ivrig mens hun forteller og det begynte å gå litt fort, men da hun ser jeg arbeider, stopper hun litt for å gi meg tid til å notere.
- Men nå er det fredelig i skogene smiler hun og flytter litt på en gammel kaffekvern.
- De maler kaffen sjøl? - Jeg brenner den sjøl og en må gjøre det hvis en skal få god kaffe. Det var skralt under krigen da det ikke var kaffe å få.
Og så kommer fotografen med linser og apparater og begynner å ta mål til et portrett. Da får hun travelt. - Jeg må jo få stelt meg litt først.
Og hun forsvinner inn i siderommet, mens fotografen går utenfor for å finne en høvelig plass. Om litt kommer hun ut igjen i nystrøket forkle og et nytt fargerikt skaut. Hun går rett forbi meg og bort til et speil der hun begynner å rette på skautet.
Ja, de kvinner, de kvinner...