I 1913, året før han døde, skrev Nils Olsen Hyni ned sine "livserindringer". Dette notatet lå i mange år gjemt og glemt, inntil det i 1953 ble tatt hånd om og maskinskrevet av Nils Bøhle. Noen slektninger fikk kopi av notatet den gangen.
Jeg synes denne beretningen er så interessant, og inneholder så mye detaljert lokalhistorie, at den bør kunne ha interesse for andre enn bare oss som er knyttet til hans slekt.
Nils Bøhle omskrev beretningen noe, da enkelte ting var vanskelig å tyde i de gamle papirene og ortografien noen ganger så som så. Jeg har også foretatt en del endringer og tilpasset det dagens språkbruk, men forsøkt å beholde hans fortellerstil. Alle person- og stedsnavn er gjengitt slik Nils Olsen skrev de. 
Thorbjørn Wahlstrøm.

NILS OLSEN HYNI (1847 - 1914)

En selvbiografi

 I den senere tid har jeg tenkt på å nedskrive noen trekk fra mitt liv og virke i 66 år.

Jeg, Nils Olsen, er født den 7. juli 1847 på en liten plass Stulen, som ligger oppi Puttane ytterst i Gjerpen mellom Ramsåsen og Bakkeskoven, ikke langt fra grensen mot Bjørkedalen. Min far (Ole Nilsen Stulen 1815-1874) er født og oppvokst på Stulen. Min mor Ingeborg Gunnarsdatter Ramsåsen (1817-1897) er født på sistnevnte plass som den gang var leilendingsgård under Fossum Jernværk.

Før jeg begynte på skolen, har jeg lite å berette om, men i mine første skoledager fikk jeg undervisning av Andreas Oredalen. Hele min skoletid var på omgangsskole. Denne skolen omfattet et stort distrikt, helt til Kjølnes, Austa, Sanni, Søli, Riis, Nærum, Bakken, Øvrum, Langerød, Fløtterød, Li, Klepp, Høgset, Svinholt, Aaltvedt, Bjørketvedt, Bekkevold, hele dalen fra Langerød til Haukeråsen, Saubrekka, Ramsåsen, Stulen, Bakkeskoven, Traalsaasen, Ødegaarden og i tillegg en del småplasser. På omgangsskolen var det uavbrudt nye lærere og vikarer. Såvidt jeg erindrer så gikk jeg for 12 eller 13 lærere.

Den gangen gikk alle, både store og små, på samme dag. Det var ingen klasser som nå. De største og flinkeste måtte lese med de minste, men de største fikk skrive en stund om dagen. På mange gårder var skolen i samme stuen som husets folk hadde sitt virke - kvinnfolkene  med sine rokker og annet arbeide. Det må bemerkes at alt av klær og sko skulle tilvirkes for hånd i huset. Linåkrer var det på hver gård, gjerne også en saueflokk. Jeg synes kvinnene gjorde langt mer den gangen enn nå.

Vi måtte ha en stor plass midt på gulvet til våre nister, som var i spann og små tiner. Særlig var det trangt vinterstid, da det på den årstiden var flest elever. På den mørkeste tiden av året var det å gå i mørket både morgen og kveld, og lang vei hadde jeg opp mellom Libakkene eller fra Fløtterød over skogen. Ja, trangt var det mange ganger i skolestuen, og lite lærte vi. Vi satt og gnog i en gammel lesebok. Jeg lærte litt regning, men skrive kunne jeg lite av. Jeg gikk ikke så mye på skolen om vinteren for veien var lang og ofte ufremkommelig, og om sommeren måtte jeg gjete. De fleste lærerne var bare noen unge gutter og jeg husker at de ofte kunne holde på å "tomle" med jentene på gårdene. Vi hadde to timers middagshvil og om vinteren kunne vi være lenge i skibakkene. Alle elevenes vadmelsbukser ble da fullpakket av snø. Når vi så hadde sittet en stund inn, tinte snøen og vi ble alle våte og luften i stuen ble ille. I den tiden hadde vi ikke spent skiene fast til bena som nå. Nei, da var det bare viuband over tærne, og da kunne det hende når vi falt, at begge skiene reiste sin veg og vi fikk store problemer med hente dem tilbake.

Et uhell hadde jeg i min skoletid. I mars måned begynte det å verke i tinningen og det høyre høyet. Jeg husker så godt at solen som da begynte å gå høyere, smertet øyet mitt så jeg ikke kunne se. Far arbeidet da hos doktor Vetlesen i Porsgrunn. Jeg var hos ham, men han torde ikke gjøre noe da han var redd for å ødelegge det andre øyet også. Vinteren året etter var jeg med far og mor på Skiensmarken. Vi oppsøkte da doktor Søberg som anbefalte at jeg skulle ligge på ryggen på en benk et kvarter to gangen om dagen og vaske meg med kaldt vann og ha våte kluter over øyet. Annet råd fikk jeg ikke og dette holdt jeg på med i lang tid. Senere var jeg hos en gammel kjerring i Svartangen som satte på meg igler. Kjerringen ga meg en skive brød, jeg husker hun smurte på smøret med fingrene. Lenger ut på våren, i april eller mai, gikk det hull på øyet. Da hadde jeg gått med plagene i over ett år. Etter den tid verket det uendelig voldsomt, men det minket etter hvert og etter ½ års tid var det verste over. Siden så jeg i mange år bare et skimt på dette øyet før jeg mistet synet helt. Det ble dårlig med skolegang på grunn av den lange verkingen og vel kunne det skje at jeg manglet både sko og klær, især sko.

Hjemme i Stulen var det ofte smått. Plassen var liten med smale åkerremser mellom steinrøyser og bløte myrsumper. Avlingene ble ofte dårlige. Far var tømmermann og var for det meste borte på arbeid så den lille jordvegen fikk ikke mye stell. Jeg husker vi hadde noe tidlig bygg som vi tresket så snart det var tørt. Mor og jeg gikk med hver vår pose på ryggen til Gusfre og fikk malt kornet der. Vi dro forbi Ramsåsen over Kleppskauen og Øveråsen, nesten en mils vei. Vi hadde en og to kuer, men var nesten alltid fórløse. Kuene og sauene hadde vi tidlig ute om våren og litt groe fant dyrene i snøkantene.

Jeg husker så godt etter 50 års forløp, alt der oppe i Stulen hvor nesten hver plett hadde sitt navn: Løhauen, Nepelaus, Vintersveien, Bjønnlia, Langhauene, Op med løken, Løkemyren og mange andre navn.

Jeg var ikke gamle karen før jeg måtte ut å gjete. Ni - ti år gammel begynte jeg hos morbror Ole Bakkeskoven. Mens kuene stod inne, måtte jeg bære granbar til strø for sauene. Om høsten måtte jeg plukke tyttebær. I slåtten tråkket jeg høi. Hos Ole Ramsåsen var jeg en 11-12 uker en sommer. Her var det 5-6 voksne mennesker som kommanderte meg både hit og dit. Jeg fikk forresten ikke noe for arbeidet der. Så var jeg hos Nils Fløtterød og Anders Larsen Bakken og gjette. Det verste av alt var sommeren 1860, da var jeg i Buer i Bjørkedalen å gjette. Da var jeg våt nesten hele sommeren og hadde en stor saueflokk å passe på som fløy hele fjella rundt etter det fine gresset. I tillegg var det usselt med kosten. En gammel kjerring styrte huset, og hun var knipen. Sammalt rugmelsgrøt til middag nesten hele sommeren som var øst opp i en melkering eller i et stort trau, ikke videre apetitelig. Grøten var nesten alltid kald og jeg var våt når jeg kom fra skauen. En gang var jeg helt hudløs på bena mine - da gråt jeg. Det var vist tidlig høst det året for jeg husker vi tok opp poteter i Snøkrebakkane hvor det var et lite snølag og jorden var telen. Du verden hvor jeg frøs.

Vi var fire søsken - 2 gutter og 2 jenter. Jeg var mangfoldige ganger på Nordal i Bjørkedalen og hos Anders Klep og kjøpte smør, ost og prim. I Trålsåsen, hvor nesten alle kuene til Cappelen på Borgestad var om sommeren, var jeg også og kjøpte prim. Den var så sur at det grein.

Aviser var det ikke i vårt hus så lenge vi var i Stulen, men det hendte noen ganger at far kom hjem med noen aviser. Han arbeidet da hos boktrykker Hekner i Porsgrund. Jeg syntes det av en stor raritet med avisene og jeg leste i dem med begjærlighet, vi hadde ikke råd til å holde aviser den gangen. Vi hadde ofte nok med å skaffe oss mat og det meste far tjente gikk til utgifter på jordveien. Penger var det nesten ikke blant folk den gangen. Far kjøpte en liten plass under Trålsåsen som het Krusla. Dit reiste far en gang for å slå og jeg skulle komme etter med mat. Far hadde stelt i stand en ljå til meg også, slik at jeg kunne hjelpe til. Men ljåen manglet "ljåbast" og jeg fikk låne kniven til far for å hente vier til å ordne ljåen. Jeg glemte sliren til kniven og løp tilbake for å hente den. Da snubla jeg og falt og satte kniven i håndleddet, like ved pulsåren. Jeg sprang tilbake til far med rop og skrik - og det ble ingen hjelp fra meg den dagen. Jeg har et stort arr etter den hendelsen den dag i dag.

Før jeg stod til konfirmasjon, var jeg om våren i Porsgrund og solgte karvekål og amurkranser. Min eldste søster Gurine (1849-1927) var ofte med. Vi kunne selge for mange penger om våren og det var til stor hjelp. Jeg husker vi måtte lyse med fliser om kvelden, det var ikke som nå med 14 linjers lamper. Ellers hadde vi en liten tranlampe som måtte stikkes opp med en nål. Det var ikke så ofte vi hadde slakt slik at vi kunne støpe lys, slik det var vanlig rundt på gårdene om høsten. Jeg husker vår første flaske parafin som ble kjøpt, det forekommer meg at den kostet 20 skilling (omtrent 70 øre). Så ble det innkjøpt en liten flatbrennerlampe som vi benyttet uten glass, slik at det ikke gikk så mye olje.

Endelig var tiden kommet til at jeg kunne legge i veg til prestegården for å innskrives til konfirmasjon. Det var høsten 1861. Jeg var ung, liten av vekst og med liten skolegang, men jeg var flink og ble antatt. Det hadde da vært presteskifte i Gjerpen og jeg gikk og leste for sogneprest Holter. Vi var mange gutter og presten skulle avholde konfirmasjonen om våren. Han plukket ut de flinkeste - og jeg var en av de som slapp. En svær snøvinter var det. Det  var de gangene jeg gikk på ski helt til Bratsberg. Jeg minnes en fra Borgeskoven som hette Jacob. Han kunne flere ganger på veien hjem ta av seg sine sko og tømme dem for snø. Du kan tro det var ikke så rare sko han hadde. Den 27. april 1862 stod jeg til konfirmasjon. Den gangen var det ikke så mange kjøretøyer og de få som var nede i bygda, var i bruk den dagen. Jeg måtte nøye meg med en liten blakk hest som tilhørte Elias Klep. Jeg fikk sitte på hesteryggen til Gjerpen kirke.

Etter konfirmasjonen var jeg på forskjellige steder og arbeidet. Jeg var en vinter på Sanni hos Lars Knudsen (rokkemakeren). Han stod hver kveld og dreide rokkepinner på sitt verksted. Jeg var et år hos Helge Buer og kjørte stavspirer (?) til Oklungvandet. Han hadde en mile i Siljanskauen som jeg var med å slukke om høsten. Da regnet det hele dagen og da vi skulle hjem om kvelden, gjennomvåte, måtte vi over en bekk som gikk breddfull. Jeg balanserte på en tømmerstokk som lå over bekken. På ryggen hadde jeg en stor tine. Så gled jeg på stokken, falt i bekken og reiste med strømmen nedover. Lenger nede fikk en mann tak i meg. Da var jeg trett når jeg kom hjem. Trekullene kjørte vi til Porsgrund.

I slåtten om somrene var jeg flere steder, bl. annet hos Severin Olsen i Posgrund. I noen år var jeg hos Simon Ødegaarden. Slåtten varte i 8 - 9 uker og vi var 16 til 18 mennesker i kosten hver dag. Jeg var også hos Oberst Jebe i Porsgrund. Der hadde jeg 1 mark og 12 skilling om dagen. Jebe drakk som en svamp og jeg hentet mange ganger øl og brennevin for han. Ellers var jeg med far og arbeidet. Han kjøpte Løkka ved Østre Borge hvor det da stod en gammel låve. Her bygde så far en stuebygning i sekstiårene. Den gangen var det billig å kjøpe trematerialer for da hadde Gregersen akkurat startet sin nye dampsag i Porsgrund. Vi arbeidet mye hos Dyring. Han var kirkeverge og en gang reparerte vi taket på østre Porsgrund Kirke - et stygt arbeide. En kveld i uken tok vi imot varer fra det første dampskipet som gikk mellom Kristiania og Skien, jeg tror det het "Vestfold".

Det jeg likte aller best var å stelle med jorden. Jeg ville så gjerne at far skulle kjøpe en gård, men det ble det aldri noe av. Gårdene var ikke så dyre den gangen, men det kunne gå månedsvis for å få lånt 100 daler, selv om far hadde et godt navn.

Våren 1869 ble skolelærer M. Øvrum klokker i Gjerpen. Han kjøpte Søndre Sem av toldbetjent Andreas Haraldsen og ønsket meg som tjenestegutt på gården - og glad var jeg. Den 3. september 1869 flyttet jeg til Sem. Jeg hadde med meg en gammel kiste som tilhørte mor, i den hadde jeg klærne mine og noe snekkerverktøy. Jeg skulle få 36 daler i året i lønn. På gården måtte jeg bruke hesten, noe jeg ikke var vant med, men det gikk etter hvert bra. Verst var det da jeg skulle pløie om høsten, da strevet jeg veldig, men etter hvert lærte jeg meg det også og ble snart god til å pløie.

I mai våren etter, døde Øvrums`s hustru og snart etter kastet klokkeren seg ut i politikken. Han ble valgt inn i herredstyret og mye annet og ble snart stortingsmann. Og så ble jeg den styrende på gården. Jeg førte dagbok hele tiden mens han var på Stortinget. Gamle Lars Sem hadde jeg da som overstyrer, og han kom jeg godt overens med selv om han var en streng mann. Det var tungvint på den tiden å slå med ljå, skjære med sigd, såte og rake med håndrive, treske med stav og dra hakkelsmaskinen. Det var en gang i slåtten jeg ville hjem. Vi arbeidet til langt på kvelden og jeg dro av sted om lørdagskvelden sydover om Sneltvedt, Løberg, Skogsrød, Nygård, Øvrum, Langerød, Fløtterød og kom hjem til Stulen langt over midtatt. Far hadde plassen ennå.

På Sem var det nok av aviser. Her leste jeg Jaabeks Folketidende, Krsitianiaaviser og aviser fra Skien. Det var svært interessant. Her lærte jeg også å skrive. Mens jeg var på Sem, ble Gjerpen kirke reparert og mens Øvrum var på Stortinget var lærer Hansen fra Fossum i hans sted. Til Fossum reiste jeg om søndags morgen. Derfra til Porsgrund kirke og så opp til Fossum igjen. Slike turer hadde jeg mange ganger. I den tiden var det mye å lese i avisene om den fransk-tyske krigen og om franskmennenes ballongferd til Lifjell.

Den 24. juni 1872 kjøpte far gården Søndre Hyni for 2.100 daler - en aldeles utarmet gård med usle og små hus, uthugget skog og åpne grøfter over hele jordet med en masse vierkjerr. Det meste av eiendommen var pløiet og tilsådd med havre uten gjødsling. Jeg hadde mange ganger anmodet far om å kjøpte mer jord og våren 1873 kom jeg altså til Hyni hvor alt var temmelig dårlig. Ikke redskaper, kun et par kuer og en gammel enkeltvogn med treaksel slik at vi såvidt kunne kjøre ut noen små gjødsellass på jordet. Far fikk arbeide på Fossum værk, jordbruket hadde mindre betydning. Jeg var også borte når det kunne tjenes litt. Far hadde kjøpt en liten blakk hest av Elias Klep. Allerede i 1875 døde far og min bror og jeg delte da gården. Ved en ulykke døde min bror Andreas i 1877 og jeg ble alene med gården. Jeg solgte da litt jord for 20 daler målet og kjøpte parten etter min bror. Jeg begynte så utbedringen av husene og eiendommen. Det første var å få opp et bryggerhus og en kornbod. Så var det å utvide ladebygningen som var veldig liten. Siden har jeg bygget alle de hus som er på gården, øket besetningen som nå i 1913 er på 11 melkekuer, 2 kalver, 3 - 4 griser og 2 hester. Videre er her to hesters slåmaskin med meieapparat, 2 høyvogner, 2 enkeltvogner, 2 langsleder, 2 stubsleder med dubber, firehjuls vogn, tohjuls og firehjuls fjærvogner, trille, spisslede, 2 jernploger, labbeharv, fjærharv og kornharv, ½-del i treske- og rensemaskin, ½-del i potetopptaker i tillegg hestehakke og turnipssåmaskin. Over hele eiendommen er det lagt en masse med renner, dels med rør og dels med stein. Likeledes er dyrket opp flere mål i havnen hvor det nå dyrkes poteter.

Først i åttiårene ble jeg valgt inn i herredsstyret hvor jeg deltok i ca. 18 år. Jeg var en periode ligningsmann, 2 ganger i fattigstyret, medlem av kontrollkomiteen i Gjerpen Sparebank, medlem av styret for Foss fattighjem og medlem av byggekomiteen for oppføringen av de nye bygningene etter brannen uten noen godtgjørelse. Jeg var medlem i den kommunale veikomiteen, har vært distriktskomisær i ca. 20 år, kommunerevisor i noen år foruten skjønns- og domsmann.

Nils Olsen døde den 10. mai 1914, 67 år gammel. Gården har senere vært i slektens eie.