Bjørndalen det første året (1955).
Toget fra Nordagutu bremset opp og stoppet på Hoppestad stasjon. Denne dagen hadde det litt større last enn det pleide å ha.
Ut fra passasjervognen kom Thor Alf Øksnevad med sin hustru Gudrun, med sin halvt år gamle sønn Arnfinn på armen. Sist kom
deres datter på 6 år Gunn Anny ut på perrongen.
Thor, konduktøren og stasjonsbetjentene hastet mot godsvognene for å losse av eiendeler og kreatur som de hadde med.
Først kom hesten. Blakken. En stor fjording i sine beste år. Bra at den ikke ante dengang at den skulle slite hardt, både
sommer som vinter, i skog og åker, i mange år.
Ei ku kom også fram i åpningen og blunket i det sterke vårlyset. Stiv og støl kom den seg omsider ned på perrongen. Reisa fra
Gvarv hadde tatt på kreftene, men etter en høydott og ei bøtte med vann, syntes den sikkert at livet var godt å leve igjen.
Redskapen sto i en annen vogn lenger bak i toget. Høykjerra, møkkakjerra, en liten plog, harv og slåmaskin samt det enkle
bohaget som en ung forpakterfamilie kunne formodes å eie.

Det som først ble gjort var å spenne møkkakjerra bak Blakken og legge puter og pledd oppi så at man satt godt den kilometeren
de skulle reise.
Kua ble bundet bak kjerra. Resten av eiendelene skulle Thor hente senere med høykjerra. Sola stekte fra en knallblå himmel og
Thor sa at det var et godt tegn å bli motatt på det viset. Da vi kom opp på Bø passerte vi Jamtvedtgården som hadde ganske
mange kuer og var ellers en stor gård. Det stod en kar på tunet. Det var Rolf Jamtvedt. Yngste sønnen på gården i sine beste år.
Vi hilste høflig fra vår møkkakjerre og Thor sa:  - De e grevligt gildt ver idag. Rolf forstod ingenting, for han hadde aldri før hørt
en jærbus dialekt. Han nikket og lot som om han var veldig opptatt med noe.

Kjerra trilla videre i ro og mak og vi passerte Nordang (Bø nordre). Det sies at flaggstanga der står midt i sentrum i Skien kommune.
Vi passerte huset til Espedalen på venstre side, Sundbakk og Kittilsen til høyre og litt opp på haugen lå gården til Harry Sundet.
Hans sønn Ragnar skulle om 14 år bli min musikerkamerat og eier av Bikuben på Lie i Skien hvor det gamle apoteket med samme
navn lå.

Veien svingte mot venstre og gikk nedover. På høyre side i bakkeskrenten lå huset til Ola og Kari Nisterud. Noen meter lengre ned,
på venstre side, lå huset til Erling og Ingeborg Kittilsen. Det gikk bratt nedover så hesten måtte holde igjen for ikke å få for stor fart.

Plutselig på venstre side på en haug over elva så vi for første gang Bjørndalen. Det måtte vært en stor opplevelse for den lille
familien å se den lille, trivelige gården som lyste dem velkommen i vårsolen. Åkrene lå nakne og ventet på å bli brukt. - Her ska
me trivs, utbrøt Thor på sin brede jær-dialekt.

Veien forsatte nedover til vi kom til en skarp sving til venstre. I svingen lå en liten husmannsplass til. Vi kalte den alltid Lia. De
korrekte navnene på gårdene ble aldri brukt. Vi brukte navnene til de som bodde der med unntak av Skreva, Bjørndalen og Lia.

Nok om det. I Lia bodde gamle Karoline Helliksen med sin sønn Herman. Kjerra rulla videre over Liabrua og under jernbanebrua.

Vi tok av til venstre opp en steinete bakke og en skranglete vei. Gårdsveien til Bjørndalen. Etter endel skrangling og risting dro
Blakken lasset opp den siste kneika inn på tunet. Jeg tror mine foreldre i hele sitt liv aldri har sett en så idyllisk plass hverken
før eller senere. Mine gode barneår hadde endelig fått sin begynnelse.


Bjørndalen noen år før familien Øksnevad kom hit.

Da vi stod på tunet, lå bolighuset til venstre. Det var i en og en halv etasje med dør på midten av veggen. Rett fram lå vedskjulet
og låvebrua inn til høyloftet. Til venstre lå fjøset og stallen kombinert med et lite hønsehus. Nederst på tunet lå eldhuset hvor de
bakte, ystet og parterte kjøtt i gamle dager. Nedenfor der lå en liten bekk med krystallklart kildevann. Ja, her oste det trivsel og
gode dager.

Jeg husker ikke så mye fra den tiden, men jeg går ut fra at alt kom på plass etterhvert.

Det var vårbruk og ingen anledning til å sitte i solveggen. Allerede et par dager etterpå var pappa i full gang med å gjerde inn
kuhavna med ståltråd som det skulle gå strøm igjennom. Da det var gjort ble vår lille buskap sluppet ut på vårbeite.
Både kua og hesten stortrives for det tok ikke lange tida før de ble rundere over magen. Godt vann fikk de fra den lille bekken.

For en ung mann står tida aldri stille. Pappa var temmelig snart ute med plogen og harva. Det ble diskutert litt hvor de forskjellige
åkrene skulle ligge, men mamma og pappa ble enige om vekselbruk. Poteter det ene året og beitehage det neste. Da fikk man
gjødslet det uten å løfte en finger, mente de.

Det var økologisk jordbruk på meget høyt nivå. Så vidt jeg husker brukte vi aldri kunstgjødsel eller sprøytemidler noen gang på
våre åkre. Det var en meget fruktbar jord, så vi fikk rikelige avlinger hvert år. Potetåkeren ble anlagt bak låven. Det var ganske
nær møkkadynga, som etterhvert skulle fylles med avfall fra våre dyr. Der stod også 4 plommetrær som forresten aldri bar frukt,
foruten ett år, da jeg plukket ei bøtte med Viktoriaplommer.
Brønnen lå også 50 meter fra huset i skogkanten i vest. Det gikk en hestevei sørover mot Kisegården. 20 meter fra huset på venstre
side sådde vi kål, gulerøtter og kålrot.
Mesteparten av kålrota gikk til dyra. Vi fikk tak i ei kålrotkværn og malte det opp til små fliser så dyra lettere kunne få det i seg.
Pappa mente det var bra for dyra å få i seg litt vitaminer i den mørke vintertida. Det merka vi på kua som alltid hadde god melk å gi.

Da alt var i jorda kunne vi puste ut litt. Men gården var helt overgrodd så pappa måtte slipe ljåen mens mamma dro slipesteinen.
Meldestokk og ugrass hadde vokst langt opp på veggene så det var litt av en jobb å få plassen ryddet.

Mamma begynte å mumle om høns og en gris, så pappa gjorde i stand en hønsegård bak låven på vestsiden. Grisebinge var det i
fjøset fra før, men pappa mente det ble bedre flesk om den kunne gå litt løs i en inngjerdet gård. Men hvor skulle han få tak i en gris?

En søndag tok pappa sin sykkel for å bli kjent med folk omkring og høre seg for hvor man kunne få kjøpt kyllinger og en gris. Etter et par
timer kom han tilbake med gode hyheter.
Kristian Kise kunne nok skaffe fram noen høner og en hane for en billig penge og griskulting visste han å fortelle at en gård nede på
Mæla solgte sådanne. Dagen etter kom Kristian med sin hest og kjerre med ei kasse med høns oppi og en stor sekk med havre som vi
fikk på kjøpet. De ble straks sluppet ut i hønsegården og følte seg hjemme med en gang.

Vi hadde allerede kjøpt skjellsand for at eggene skulle få sterkere skall og dette så lovende ut. Jeg sender en stor takk til Kisefolka
som alltid stilte opp og aldri hørte vi et nei eller noen sure miner. TAKK.

Mjølkeruta fra Valebø passerte oss klokka sju på morgenen og naturligvis hoppa pappa på den for å reise ned til Mælagården for å
lete etter gris.
Da 2 bussen kom var han med og vi stod alle å ventet på ham nede ved krysset. Mamma ble forlegen og skamfull da han hoppet av
bussen med en striesekk under armen hvor det var noe inni som skrek noe forferdelig. Folka i bussen dro nok et lettelsens sukk da
han gikk av. Ennå i dag har vel pappa rekorden i å være den mest bråkete passasjeren noen buss har hatt i Gjerpen. Mamma ble
sur og sa: - Korleis ska eg tore å reise med denna bussen i all framtid? Alle kommer til å le av meg, - nesten gråt stakkars mamma
på sitt gvarvmål. Pappa var glad og mente at hvis ingen hadde sett en gris på bussen før, så var det jammen på tide og alt løste seg
opp til alles glede.

Så en dag rett før høyslåtten kom en kar gående fra Kisekanten. Det var kammerherre Leopold Løvenskiold. Pappas sjef. Det ble nervøs
stemning på gården.
Han kom inn på tunet, så seg om og nikket anerkjennende. Mamma kom ut på trappa og inviterte ham inn på kaffe og nybakt gjærkringle
som er en sørlandsk spesialitet. Han takket ja, men han ville se seg litt rundt og inspisere, som han sa.
Han og pappa gikk inn i fjøset, stallen og overalt og da de kom tilbake på tunet sa Leopold at det var vel på høy tid å skrive under på
noen papirer som var viktige. Han klaga også på at han var så forferdelig kaffetørst, og det var ikke noe rart i for det lukta nybakt over
hele gården. Pappa sa ofte seinere at det var takk være mammas kringle at han ble på så godt humør for han hadde sagt flere ganger
at det lukta så godt her på gården, så hans "inspisering" ble vel forstyrret av det nybakte.

Pappa fikk skryt for at han så fort hadde gjort gården bruksdugelig igjen, og etter å ha drukket mange kopper kaffe og glufsa i seg halve
kringla, reiste han seg opp og tok fram ei lommelerke i sølv, men pappa var totalavholdsmann så han sa rett ut at Leopold kunne vel ta
en dobbel i pappas navn.
Og så ble det. De gjorde opp om tømmerhogst, lønn og godtgjørelse for hest. Pappa fikk en avtale som var langt over det han hadde
forventet seg og var jublende glad. Livet lekte i Bjørndalen for det unge husmannsfolket. Leopold Løvenskiold var et godt menneske.

Pappa skulle begynne å kjøre tømmer etter at potetene var tatt opp. Løvenskiold mente at folket måtte ha en rimelig sjangs til å møte
vinteren forberedt.

Høsten gikk uten problemer og en morgenen spente pappa tømmersleden for hesten. Han skulle opp i Glasdalen å hente en masse
tømmer som skulle legges i tømmervelter nede ved Bøelva på jordet nedenfor oss.
Dagene gikk og på den tida så var det jobb fra 8-17, seks dager i uka. Men både hest og mann var unge og kjente seg lykkelige ute
i Guds frie natur.
Det gikk ikke mange dagene så var det flere prektige tømmervelter nede på jordet. Etter hvert så var hele elvekanten fullstablet med
tømmer. Pappa sa gang på gang:- Ikkje gå dit! Alle forsto. Farlig plass.

Snøen kom tidlig og det var tid for å slakte grisen. Den hadde levd som en konge hele sommeren. Pappa hadde gjort en innhegning
til den som den lett gravde seg ut av og etter et par mislykkete forsøk å holde den inne lot vi den springe fritt. Snill var den og kom
lydig i mot og tusla inn i bingen sin for natten. Det ble slaktetid.
Kristian Kise (naturligvis) visste om en slakter som hadde slaktemaske som vi alltid senere kontaktet når det var tid for slakt.
Pappa hadde slaktet mye på farsgården på Jæren da han var yngre, men bare han fikk hjelp med å avlive grisen, kunne han
partere den selv.
Grisen ble dratt ut på tunet under masse skrik og plutselig smalt et skudd... Og det ble helt stille. Pappa hadde rigget til noen bukker
og laget en benk av døra til eldhuset som grisen ble lagt på. Mamma kom med bøttevis med kokende vann for grisen skulle skåldes
for å få skrapet bort all svinebust. Slakteren skar den i strupen og mamma kom med ei bøtte for å samle opp blodet for blodklubb var
det beste hun visste.
Det kom en mann gående med hendene på ryggen og lot som han var interessert i naturen rundt seg. Han snudde inn på tunet der
pappa holdt på å skålde grisen. Det ble meg senere fortalt om samtalen mellom ham og pappa:
- Fint vær idag.
- Javisst e de de.
- Så du holder på med slakt?
- Ja, de ser så ud. Men kem e de som e så veldeligen intressert i gris? E de sjølvaste dyrlegen? Me har stelt han godt.
- Nei, nei jeg er din nabo som bor oppe på toppen der. Ola Nisterud er navnet. Kona mi heter Kari. Vi hørte et skudd og lurte på om
  det var krig, he,he.
- Nei, her har me ikkje någon krig. Her slaktar me gris.
- Den er fin og feit. Det blir nok mye god mat av den der, tenker jeg.
- Ja, vintern e lange så de e godt å ha någå å gnaga på når kulden knakar i veggane.
- Si meg. Er det mulig å få kjøpt en liten bit som jeg og Kari kan lage til middag nå på søndag?
- Eg veit ikkje. Me kan bli sultne me og, men ein liten bit kan du vel få som goe naboar imydlå. Her e någe flesk. Det e godt når det e steikt.
- Ja, takk.
- Lige du innmad. Me vil ikkje ha hjerta, leveren eller nyre, så dei kan du også ta me deg om du e gilde.
- Ja, for all del, ja, det vil jeg. Takk, takk. takk.

Det var vårt første møte med en hederskar som senere skulle hjelpe pappa med diverse søknader da vi skulle bygge nytt hus.
Grisen ble hengt opp for å modne i en uke, deretter ble den delt opp i det fineste sideflesk, koteletter, ribbe og alt som en stor gris har
å by på.

Snøen falt med store flak og pakket inn alt i sin hvite kappe. Julen nærmet seg og alle fikk bråttom med alle slags styr. Pappa hadde
ubegrenset tilgang til tørrgraner og juletre, så varmt og godt ble det på den lille gården. Denne julen ble ekstra fin for folket. De hadde
ingen gjeld, bodde godt og hadde gode inntekter.
Julaftens morgen da mamma skulle ut å melke kuene, sto det en gedigen pappeske på trappa. Pappa kom ut og klarte såvidt å løfte den
inn i varmen. Med stor spenning åpnet de den.
De hadde jo ikke ventet post nå. Inne i esken lå det alle slags godsaker. Hermetikk, allslags nøtter, frukter, masse godterier og en hel del
annet.
Mamma og pappa ble forundret over hvem som hadde gjort dette. Var esken kommet feil? Kanskje det var noen andre som satt og ventet
på den? Nysgjerrige som de var, pakket de opp altsammen og på bånn lå et kort hvor det sto:
Til Thor Øksnevad m. fam.
En riktig god jul og et godt nytt år ønsker:
Leopold Løvenskiold m. fam.

Pappa måtte sette seg. Han hadde alltid trodd at godseiere og andre store karer var mer enn andre folk og at man måtte stå med lua i handa når de kom forbi. Så ikke Løvenskiold. En så stor praktkar går det bare en av på dusinet. Det ble en stor julefest i Bjørndalen den jula. Juledagene gikk med på å spise, hvile og stelle dyra osv.

Nyttårsaften hadde pappa fått tak i lutefisk som ble servert med økologiske poteter, gulerøtter og meierismør. Da 1955 gikk over til 1956 kunne man på utsiden høre, om man la øret inntil veggen, pusting og tung søvn fra den lille husmannsfamilien som lå og sov og var på god vei mot en ny dag og et nytt år.

Arnfinn Øksnevad, Kotka, Finland august 2010.