Dette er en artikkel som er ganske politisk farget. Jeg tar intet ansvar for innholdet. Jeg bare formidler.
Men dette er også noe som forteller oss om tiden Olaves Furuvald levde i, sett fra arbeiderens side.

 Kilder: TA ca. 1939 og Luksefjellminner nr. 16 (Skavan miniforlag).

Olaves Furuvald

Arbeider og leilending hos Løvenskiold anno 1919,
Den første skog- og landarbeiderforening i Gjerpen blir starta.
Litt fra Lundetangens bryggeri.
 

Leilendingskontrakt på Fossum anno 1919 og den spede starten på en fagforening.

”Kammerherre Løvenskiold Eier af Fossum Gods med tilliggende Eiendomme gjør vitterlig at have til Brug overdraget den mig tilhørende Eiendom ...”
Slik begynte salig (avdøde) kammerherre Løvenskiolds kontrakter med leilendingene i åra etter første verdenskrig. Disse kontraktene som bant leilendingene på hender og føtter, gjorde dem nesten til slaver under den mektige adelsmann.

Det er Olaves Furuvald som viser oss dette gulnede og nå nesten historiske dokumentet. Det er hans eget navn som står på kontrakten og hans egen underskrift som forplikter ham til for året 1919 å drive gården Furuvald til kammerherrens tilfredshet mot en avgift av 400 kroner, eller som det heter i kontrakten:
”Eiendommens Indmark skal bruges forsvarligt og dyrkes vel. Hø og Halm må opfordres på Gården og Gjødselen ikke bortføres. Skulde Brugeren handle herimod, betaler han i Erstatning det tredobbelte av det bortførtes Værdi.”

– Dette hadde nok vært vel og bra, sier Furuvald, om vi hadde fått fred til å dyrke jorden på leilendingsgårdene. Men det var en annen bestemmelse i kontrakten som var verre. Han viser oss punkt 7 i kontrakten der det heter:
”Brugeren skal være forpliktet til – med eller uden Hest etter Tilsigelse at udføre hvad Arbeide der måtte blive ham anvist, medens det er ham forbudt den speciel Tilladelse at påtage sig Arbeide for andre.”

 – Vi hadde altså med kontrakten forpliktet oss til å utføre arbeide for "gubben". Det var som regel å hjelpe til i slåtten eller skuronna på Fossum gods eller arbeide i hagen. Dette hagearbeidet var svært viktig. Vi måtte spavende grastorva, og det skulle gjøres så pertentlig som mulig. Hver eneste torv måtte skjæres løs og snus opp ned og vi hadde en oppsynsmann til å påse at arbeidet ble gjort skikkelig. Det nyttet ikke med unnaluring. Vi kunne heller ikke nekte å møte fram når det kom beskjed fra godset. Det var akkurat det samme hva vi holdt på med, ble vi utkommandert, måtte vi møte fram enten det var sånn eller sånn.

– Men hvis det kunne føre til, at deres egne avlinger ble ødelagt?

– Det brydde ikke gubben seg noe om. Det hendte ofte vi holdt på i slåtten eller skuren at vi måtte gå fra og være borte i flere dager. Mens vi var borte kunne det komme regn og ødelegge hele avlinga vår.

– Men da fikk dere vel skikkelig betaling? Furuvald smiler:

– Vi fikk den betalinga Løvenskiold eller godsforvalteren hans fant passende. Det hendte vi fikk 5 kroner dagen – altså for 10-timers dag, men i onnene var det som regel en slags akkord og da ble fortjenesten så som så. Vi fikk jo ikke begynne så tidlig vi ville – nei, før doggen var vekk om morran, måtte vi ikke røre kornet, og da ble det til at vi måtte ta det igjen om kvelden. Det gjaldt å arbeide hardt for å bli ferdig slik at vi kunne ta fatt på vårt eget arbeide hjemme på leilendingsgårdene.

–Men fritida fikk dere vel ha for dere sjøl?

– Ja, men det var fælt lite av fritid. Det var som regel bare om søndagene en fikk en pust i bakken og i jakttida hadde vi ikke fri da heller. Da måtte vi være vakter i skogen for å påse at ingen jaktet ulovlig i Løvenskiolds skoger.

Dere fikk vel lov til å jagte?

 – Langt ifra, sier Furuvald og peker på kontrakten.
Der står det følgende: ”Jagtretten er utelukkende forbeholdt Eieren, og det er forbudt at holde Hund på Eiendommen eller at huse fremmede Jægere eller Fiskere.”

– Han la seg ikke opp i privatlivet deres?

– Nei, ikke i noen særlig grad. Men i tida før første verdenskrig var det forbudt for leilendingene og hans folk å holde Varden. Den hadde, etter målestokken i den tida, alt for radikale ideer til det. Høires organ Fremskridt var mer passende lesestoff, og det var mange som fikk denne avisen gratis. Det har forresten hendt langt opp mot våre dager at Fylkesavisen er blitt levert gratis til folkene.

– Men til tross for dette så begynte vi å se litt av det som foregikk. Vi hørte snakk om arbeider- og fagbevegelsen og det ble stadig en større forståelse av at vi måtte kjempe for bedre kår.

– Det som ga støtet til at det ble innkalt til dannelse av fagforening, var at avgiftene leilendingene måtte betale ble pålagt ganske betydelig. På gårder der avgiften tidligere hadde vært 400 kroner ble den satt opp til 700 kroner, etter forholdene den gang, et meget betydelig beløp.

Vi snakket mann til mann imellom om hva vi skulle gjøre, og til slutt ble det stemning for å danne fagforening. Det var Refsdalen fra Fossum som gikk i spissen for å få sammenkalt til møte, og han sørget også for å få opp redaksjonssekretæren i Bratsberg-demokraten, Hornli, og Johnsen, som nå er sekretær i Samorganisasjonen.

– Hvordan fikk dere sammenkalt dette møtet?

– Det gikk fra mann til mann – eller rettere sagt – fra arbeidslag til arbeidslag, og det var effektivt for i møtedagen var det svart av folk på tunet hos meg, på gården Furuvald nord for Ås, der møtet skulle holdes. Vi hadde jo ikke noe lokale, men det var tidlig på høsten og mildt i været, så det trengte vi heller ikke. Møtet ble holdt ute på jordet. Vi satt i en skråning og talerne sto plassert foran oss. Hornli og Johnsen fortalte om fagorganisasjonen, og vi ble fælt begeistret for denne. Det ble da også enstemmig vedtatt å gå til dannelse av forening, og den ble konstituert med en gang. Jeg ble valgt som den første formannen, viseformamnen var fra Valebø og sekretær ble Severin Eik, Gjerpen (østre Helgen i Holla vel? G.S.)

– Likte Løvenskiold at dere dannet fagforening?

– Nei, langt ifra. Det var til stor ergrelse for ham og han forsøkte på alle måter å sette en stopper for den. En stor del av leilending-ene ble sagt opp fra gårdene under påskudd av at de skulle selges. Det var ganske opplagt at fagforeningen var årsaken, for det hadde aldri hendt før at Løvenskiold hadde solgt gårder. Det var på den tida han føyde til på kontraktene til de aller fleste leilending-ene følgende:

”Da Eiendommen er bestemt til at sælges snarest mulig, er brugeren i Tilfælde af Salg forpliktet til at fratræde Eiendommen med 6 – sex – Ugers varsel. Avlingen kan i dette Tilfælde ikke medtages og skal heller ikke erstattes, men Arbeide med Våronn og Indhøstning skal erstattes etter Overenskomst eller i Mangel herav efter Regler som i §10.”

– Jeg som var formann i fagforeningen fikk selvfølgelig denne tilføyelsen på kontrakten, og det varte da heller ikke lenge før jeg ble, sagt opp og gården solgt.

– Det var også typisk, at han favoriserte de som ikke var blitt med i fagforeningen. Min svoger, som hadde vært formann i 20 år, ble flyttet til en leilendingsgård og stillingen hans ble overtatt av en som ikke var organisert.

– Ja, til slutt lyktes det å få Løvenskiold med på forhandlinger, og han sendte godsforvalteren sin til Oslo som sin representant. Den overenskomsten vi kom fram til betød forbedringer for ”de løse”, det vil si de som bare arbeidet for Løvenskiold mot vanlig betaling uten å sitte på noen av gårdene hans, men for leilendingene lyktes det ikke å bedre kårene. De var bundet av sine kontrakter, og Løvenskiold ville ikke på noen måte slå av på kravene i dem.

– Selv om arbeiderne hadde fått bedret lønnsforholdene sine hos Løvenskiold, nådde de ikke opp mot det som Treschow bød sine folk i Siljan, og på et par år hadde alle sammen flyttet over dit. På den måten forsvant alle som vi hadde kunnet hjelpe til bedre kår, fra fagforeningen. Det var bare leilendingene igjen, og de måtte finne seg i forholdene som de var. Etter hvert døde fagforeningen mer og mer bort, og i 1920 ble den helt oppløst.
Noen særlig suksess hadde vi altså ikke med fagforeningen vår, sier Furuvald videre. Men det var det første spede forsøket på å bedre forholdene for leilendingene, og jeg tror at foreningen, om ikke annet hadde en viss betydning for den foreningen som senere ble dannet og som har vokst seg stor og sterk.

Lundetangen bryggeri.

– Da flyttet jeg til Skien og fikk arbeide på Lundetangens Bryggeri. Også der var det dannet fagforening og en sto midt oppe i den første kampen. Vi fikk storstreika i 1920 som imidlertid ikke var til noen særlig fordel for arbeiderne. Da vi begynte igjen etter streiken på Lundetangen, hadde bedriften, sikret seg nesten hele fagforeningsstyret vårt ved å gi dem månedslønn og dermed var de tapt for fagorganisasjonen.

– Etter at vi hadde gått inn i det nystiftede Nærings- og Nytelsesmiddelforbundet i 1925 ble jeg valgt til formann. Vi hadde den gang en direktør som var rasende på fagorganisasjonen. Han ville ikke på noen måte være med på å opprette en overenskomst. Til slutt gikk han imidlertid med på forhandlinger, og disse ble ført på hans kontor. Jeg har aldri sett en så rasende mann. Han snakket i ett kjør og vi kom ikke til orde. Til slutt sa imidlertid representanten fra forbundet vårt: – Ja, ja, Furuvald, vi får vel gå vi da, men en bør huske på at vi har en sterk organisasjon bak oss.

– Da ble direktøren mer medgjørlig med en gang. Han hørte på oss og gikk til slutt med på å undertegne overenskomsten. Da han skulle praktisere den ble det imidlertid trøbbel igjen. Noe slikt som betaling for overtidsarbeid kunne han for eksempel ikke begripe at arbeiderne hadde krav på. Ølet var alltid blitt brakt ut og selv om kjørerne måtte arbeide noen timer over, så hadde de aldri fått ekstra betaling for det. Og som det hadde vært, så skulle det være.

  – Også på mange andre områder var han vrien, men etter hvert som tiden gikk, ble han mer medgjørlig. Han skjønte vel at det ikke lenger nyttet å kjempe i mot. Vår organisasjon var for sterk.

Det var i gamle dager, sier Furuvald. Nå er det annerledes, og det henger selvfølgelig sammen med arbeiderbevegelsens sterke stilling. Nå er arbeiderne beskyttet på alle mulige måter.