| HJEM | ALFABETISK INNHOLD | FORORD | MINE KILDER | SØKBARE KILDER | LINKER | ARTIKLER | NYTT | HJELP |


Brekke
Gård nr. 61 i Gjerpen kommune.
Størstedelen av Brekke-gårdene ble overført til Skien kommune i 1854. Resten i 1964.

Dette er en interaktiv bygdebok som vil vokse og bli mer feilfri ved brukernes hjelp.
Feil, mangler og oppdateringer bes vennligst rettet til: Gard Strøm.



Oppdatert 21.04.2015


Utsnitt av Målebordsoriginal (1845-49). Original hos Statens kartverk, Hønefoss. Gjengitt med tillatelse.


Rustan seter - Kongsteigen
Gammel husmannsplass under N. Brekke.
 

I Scheen Laugdømmes Almindelige Jordebok av 1661 kan vi lese:
”Bradsberg Ladegrd
som i Gamle dager weret Lhensherrens Residentz der under et schouffstøche Kongsteigen kaldet, schylder aarlig 4 høns.”
”I Gamle dager” må i dette tilfelle være før 1638. Kongsteigen var det gamle navnet på Rustan som siden kom under Brekke nordre.

Rustan ble trolig ryddet som boplass rundt 1784.

Beliggende syd for Gaupåsen ved Vealøs.

Rustan var, så langt vi vet, først et skogstykke, siden ryddet til husmannsplass, deretter brukt som seter.

Yrkestittelen "Arbeider og husmann" inneholdt ganske mye på 16- , 17- og 1800-tallet. Vedkommende utførte sitt arbeid i skogene som tømmerhogger. De fraktet tømmeret ned bekker og elver, eller med hest, til et passende sted for milebrenning. Der skulle tømmeret, i passe stokker, legges i et eget mønster og dekkes til av jord, bark og mose og brennes til trekull. Kullmilene ("køllabånnane") måtte passes på døgnet rundt så de ikke tok fyr og begynte å brenne, for da var mila ødelagt og alt arbeide forgjeves. Trekull var selve "olja" for jernverkene som eksisterte på den tiden og derfor en meget viktig naturresurs.
Det var Fossum jernverk som var grunnlaget for at mange mennesker flyttet hit og bosatte seg i Gjerpen. Her var det bruk for arbeidsfolk av mange yrkesgrupper, men den største var nok allikevel husmennene som jobbet i skauen og leverte trekull til jernverket.
Dette arbeidet tok mye tid og det var derfor kona og ungene som passet husmannsplassen og de få dyra de kunne fø. Oftest ei ku, et par sauer (eller geiter) og noen høns. Det var full jobb for hele familien fra morgen til kveld. Familier som hadde hest, hadde det litt bedre, men det var ofte kald vassgraut til de fleste måltider.


Arbeider, husmann
Nils Olsen Prossen
fra Kleiva dpt. 15/2-1756 bg. 26/3-1796. ”Nils Olessøn Prossen u/N. Breche 40 1/6 aar.“, s.a. Ole Nilsen Prossen. Se Familie 47 - Kleiva 1762.
g. 9/9-1780 m. Aslaug Isaksdatter f. ca. 1755 bg. 12/5-1811. "
Enken Asloug Isaksdtr. Pros und. N. Breche, fundet at være 55 ½ aar."
1. Jens dpt. 24/9-1780 bg. 9/6-1782. ”Nils Olsens s. Jens f. Bradsb.kl. 1 1/2 aar.”
2. Peder f. 1783 bg. 9/6-1786. ”Nils Olsens søn Peder u/N.Breche 1 1/2 aar.“
3. Jens Nilsen dpt. 16/1-1785.
4. Magnild Nilsdatter dpt. 25/11-1787.
5. Peder dpt. 8/8-1790 bg. 19/9-1790. ”Nils Olessøns db.
Peder u/N.Breche 6 uger.“
6. Maren Nilsdatter dpt. 26/5-1793.
7. Nils Nilsen dpt. 18/12-1796.
Br. ca. 1784.


F.f. Nils Olsens db. Jens fra BradsbergKleven: Ole Eriksens kone, Helge Christensdtr., Ole Nilsen, Knud Eriksen, Saamund Christensen.
F.f. Nils Olsens db.
Jens under N.Breche: Ingebor Olsdtr., Marthe Olsdtr., Even Larsen, Knud Pedersen, Hans Johannisen.
F.f. Nils Olsens pb. Magnil u/Breche: Saamund Christensens kone, Anne Carine Amundsdtr., Hans Andersen, Henrich Thostensen.
F.f. Nils Olessøns db. Peder u/N.Breche: Karen Carlsdtr., Ragnil Jensdtr., Thomas Anderssøn, Henric Tostenssøn, Jacob Jonssøn.
F.f. Nils Olessøns pb. Maren u/N.Breche: Thomas Anderssøns k., Inger Jacobsdtr., Jacob Isakssøn, Ole Hanssøn, Jacob Jonssøn.

F.f. afd. Niels Olessøn Prossen u/N.Breche db. Niels: Ragnil Jensdtr., Clarine Henricsdtr. Henric Doxrøe, Knud Jenssøn, Halvor Rasmussøn.

31/3/1796      NILS OLSSEN           Bamble Skifteprot. nr. 12, s. 247a.
Brekkeeiet     Arvinger:                             
u/N.Brekke     Enka Aslaug Isaksdatter og barna:
               1. Magnhild Nilsdtr.  9 år.
               2. Maren Nilsdtr. 2 1/2 "
               Enkas laugverge Henrik Jonassen av Skien.
               Han ble også formynder for barna.
Brt: 31 - 0 - 20.

Net:  0 - 1 - 11.

Enka Aslaug Isaksdatter ble g2g med Hans Henrik Kjønig. Se nedenfor. 

Arbeider, husmann
Hans Henrik Kjønig
(Kjønige) f. ca. 1771.
g. 28/3-1800 m. enke Aslaug Isaksdatter f. ca. 1755 bg. 12/5-1811. "
Enken Asloug Isaksdtr. Pros und. N. Breche, fundet at være 55 ½ aar."
Forlovere: Maler Krofas og Henrik Jonasen fra Skien.
1. Jessine Henriksdatter dpt. 29/6-1800 g.m. Rasmus Kittilsen. Se Familie 98 - Kleiva 1845.
Br. 1800.


F.f. Henric Kjøniges pb. Jessine u/N.Breche: Ragnil Jensdtr., Marthe Christensdtr., Gudmund Knudssøn, Ole Matthiæsøn, Nils Anderssøn.

Hans Henrik Kjønig var ”afskediget Husar” da han giftet seg. Det betyr at han var dimmitert fra hæren.
Dette ekteparet bodde her i 1801 med sin datter Jessine og konas barn Magnhild (12) og Maren (8).
Hans Henrik Kjønig må ha blitt borte, for når enka døde ble hun kalt "Aslou Isaksdatter Pros", etter sin
første mann. Hr. Kjønig er ikke funnet død i Gjerpen eller Skien.

Arbeider, husmann
Isak Pedersen Rustan
fra Kjøya under Fjelldalen dpt. 19/2-1792 d. 5/1-1842 på Rustan, s.a. Peder Fredriksen.
g. 16/5-1816 m. Helge Olsdatter dpt. 15/2-1778 d. 15/7-1844 på Rustan, d.a. Ole Gundersen. Se Familie 18b - S. Brekke 1801.
Forlovere: Ole Halvorsen under Erserøe (Eriksrød), Ole Nilsen under Brække.
1. Inger Isaksdatter f. 14/6-1816 g. 16/8-1838 m. Ole Olsen Sørbø. Se Familie 22 - N. Brekke 1845.
2. Anne Isaksdatter f. 22/12-1818 g.m. Halvor Olsen. Se Familie 47 - S. Brekke 1845.
3. Udøpt pike f. 5/12-1821 d. 19/12-1821.
4. Karen f. 4/12-1822 d. 15/7-1825.
5. Isak Isaksen f. 23/12-1825. Emigrerte til N. Amerika i 1849. Se Presteattest av 31/5-1849.
6. Karen Isaksdatter f. 14/9-1828.
7. Maren Isaksdatter f. 11/2-1832 g.m. Even Olsen fra Løberg. Se Setret under Rising.
8. Gurine Isaksdatter f. 22/6-1835 g.m. Jens Olsen Løberg. Se N. Løberg(6).
9. Ole f. 6/6-1838 d. 10/3-1839 på Rustan.
10. Ole f. 4/4-1840 d. 27/5-1846 på S. Brekke. Han ble satt bort etter sin mors død, men døde tidlig.
Br. ca. 1825.

Isak Pedersen ble født på Lyngåsen. Han var også i tjeneste der før han giftet seg. Denne familien bodde på
plassen Rustan u. N. Brekke fra ca. 1825.
 

14/11/1844     ISAK PEDERSSEN                Bamble Skifteprot. nr. *)
Rustad       og HELGE OLSDATTER                  
u/S.Brekke     - husmann, hun død 14.7.1844 -
               Arvinger: Barna:
               1. Isak Isakssen 19 år.      Formynder for alle:
               2. Ole Isakssen   5 "          Erik Anderssen Gaupåsen.
               3. Inger Isaksdtr., enke.
               4. Anne Isaksdtr. g.m. Halvor Olssen Brekkejordet.
               5. Karen Isaksdtr.  15 år.
               6. Maren Isaksdtr. 
13 "
               7. Gurine Isaksdtr. 10 "
Brt: 29 - 35
Net:  9 - 73
*) A: BS 18 s.419b. B: BS 22 s.128b. C: BS 24 s.168b.

Enkemadame Amalia Barnholt f. Hirscholm på N. Brekke.
Eier fra 1826.

Simon Jynge.
Eier fra 1843. Se N. Brekke.

Rustan var da ennå ikke matrukulert som eget bruk og lå under løpenummer 163, Brekke nordre.

Kilde: Panteprot. nr. I 3a Gjerpen Sorenskriveri, Gjerpen tinglag, side 534 og side 538. 
Skyldsetting avholdt 9/6-1856, tinglyst 2/3-1859, hermed ... til Ole Halvorsen og Peder Eriksen solgt ..., Rustan sæter, er
givet en Skyld af 1 daler 1 ort 0 skilling.
Løpenr. 163b - Rustan(1) ble Ole Halvorsens del.
Løpenr. 163c - Rustan(2) ble Peder Eriksens del.
Skjøde fra Simon Jynge (Se Brekke N.) til Ole Halvorsen og Peder Eriksen, for Kiøbesum, for 1500 Specidaler.
Fra samme tid fikk Rustan eget gårdsnummer gnr. 114. Se samme protokoll, side 538.
Deling og Skyldsetting 6. og 7. mai 1861. Denne eiendommen er delt likt mellom eierne Ole Halvorsen og Peder Eriksen og
eier haver andel givet hver en Skyld af 3 Ort.


Rustan ble kjøpt opp av Ole Halvorsen Mustvedt og Peder Eriksen Mustvedt, som delte den mellom seg i et
østre og et vestre Rustan. Den ene parten, Rustan(1), inneholdt et stykke som var myr og vurdert som verdiløst.
Pga dette fikk han litt mer av Rustan. Noen år senere ble myra grøfta og den framsto deretter som det mest
fruktbare jordet på Rustan-setra. (Opplyst av Per Simon Mustvedt).

I 1859 ble Rustan skyldsatt og solgt. Matrikulert til gnr 114 bnr 1 og 2.

Se Rustan 1 og Rustan 2.



Rustan 1 - østre
Landskyld 3 ort. Revidert (1889) til 1 mark 83 øre. 114/1.

Ole Halvorsen Mustvedt kjøpte hele Rustan sammen med Peder Eriksen Mustvedt i 1856.
Se også Rustan(2).

Ole Halvorsen Mustvedt solgte både Mustvedt(2) og Rustan(1) til sin bror, Christian Halvorsen Mustvedt i 1865
og emigrerte til nord Amerika.

Kilde: Panteprot. nr. I 3a Gjerpen Sorenskriveri, Gjerpen tinglag, side 538.
Kjøbecontract hvorved Ole Halvorsen sælger denne Eiendom til Christian Halvorsen for 483 Specidaler. Tinglyst 26/8-1865.

Skiøde fra Ole Halvorsen Mustvedt ved Ole Andersen Sneltvedt, ifølge medheftet fuldmagt af 4. April 1865, til Christian Halvorsen
Mustvedt paa denne eiendom for 485 Specidaler. Tinglyst 19. August 1872.

Skjøde fra Karen Olsdatter enke efter Kristian Halvorsen og dennes arvinger, til Hans Olsen på dette brug, samt gnr 117 -
bnr 2 og gnr 118 bnr 15 for kr. 13.535.- Datert 19. decbr. 1901.

G.br., selveier
Kristian Halvorsen Mustvedt
.
Br. 1865. Se Mustvedt(2).

G.br., selveier

Hans Olsen Mustvedt
.

Br. 1901.
Se Mustvedt(2).

G.br., selveier
Ivar Thovsen Gaathaug
.

Br. 1935. Se Mustvedt(2).
 


Rustan 2 - vestre
Landskyld 3 ort. Revidert (1889) til 1 mark 87 øre. 114/2.

Delt fra Rustan seter i 1861.

G.br., selveier
Peder Eriksen Mustvedt
.
Br. 1861. Se Mustvedt(1).

Kilde: Panteprot. nr. I 3a Gjerpen Sorenskriveri, Gjerpen tinglag, side 538.
Deling og Skyldsetting
6. og 7. mai 1861. Denne eiendommen er delt likt mellom eierne Ole Halvorsen og Peder Eriksen
og eier haver af andel givet hver en Skyld af 3 Ort.

G.br., selveier
Kristian Martinius Jansen
.

Br. 1872. Se Mustvedt(1).

G.br., selveier
Peder Andreas Mustvedt
.

Br. 1916.
Se Mustvedt(1)

Kilde: Luksefjellminner 17, Skavan miniforlag.
”Gjennom storskog og over setervoller i Gjerpensheiane i sammen med skogens disippel, Per Mustvedt, som kjenner traktene mellom Gullkistekleivane og Rustankollen som sitt eget stuegolv.”

Original i Varden 1/8-1959. Skrevet av forfatter Halvor.J. Sandsdalen. Til bokmål ved Gard Strøm 2011.

”Det er over tjue kolabonner innover skauen her,” sa han. Vi satt under Rustankollen. ”Det blei brent mye kol her for Fossum Verk. Tenk for skau det var her før den tia gutt.” Men det er gild skau nå au rundt Rustansetra. (Den gamle Rustanseter brant i april 1929). Graner mellom en og to kubikk er ikke sjeldent her. Og mange av trea har Per Mustvedt planta sjøl.

Per Mustvedt er glad i skauen. Så sant han har hatt en fridag fra gardsbruket, i sollia opp for Børsjesjø, har han tatt en times mars til skauen under Rustankollen, for å plante og rydde. Og han har hatt disse grønne fingrene som fikk alt til å vokse og gro.
”Den grana der planta jeg den dagen kong Håkon kom til landet,” kan han si, og peke på et kubikktre.  En annen skogteig er planta av skolebarna i Gjerpen i 1910. I dag en diger skau med høye kvistfrie stammer.
Per Mustvedt har planta mye, om han ikke har vært noen storbonde hos planteskolene. Han har drivi på sin egen måte. Dag etter dag, år etter år har han gått i skauen med spade og plantehakke og flytta ut planter som stod for tett. Fem – seks busker i en klynge ved ei stue fikk nytt livsrom i ei open glenne ned mot stølsvollen. Små gran på en meters høyde ble flytta med god rottorve like inn i bregnekrattet, og som regel gikk det ikke mange åra før grana råda grunnen aleine.

Helt inn i 1930-åra satt mange Gjerpens-bønder til seters her omkring Rustan-kollen, og den ”siste viking”, Johan Kjær har ikke gitt opp enda. Vi fant han med buskapen innpå Gaupåsen, og han kunne fortelle at det var 59 sommere han nå hadde drevet med seterstell.
Men nå var det øde her i forhold til tidligere. Han husket den tia da det var krøtter på alle setrene her. Da hadde bøndene kjørelag og det ble levert mye melk. I tillegg til de to Gaupås-setrene var det østre og vestre Rustan, Mellemgårdseter og Gamlestulen.
Nå steg det ingen røyk opp fra skorsteinspiper og ingen budeie skura trau og mjølkeredskap i stulsbekken, bare skauen suste mørk og trolsk rundt de gamle stiene. Men ungfe rekte rundt her.

Det var beita hardt over store strekninger og skogen gjorde ingen ting av det, det var tydelig. Smågrana sto ferdig til å overta plassen så snart ei kjempegran måtte i bakken. I 1773 var liene i Rustankollen så snauhogde at folk som stod på Frognerhøyda kunne se dyra som beita her inne. Nå er skauen tett som en vegg, og her har gått krøtter i alle år.

Som ei såte reiser Rustankollen seg over Gjerpens-dalen, 300 m.o.h. På toppen hadde Norges geografiske oppmåling bygd et tårn 13-14 meter høyt og det ga en flott utsiktsplass.
Herøya hylla seg inn i eter-brun røyk, og i et blått havgløtt kom en båt til syne. Porsgrunn og Skien kom så nær hverandre og den breie frodige Gjerpensdalen tøyde teigene sine ut mot trolløyet, Børsesjø. Det er ikke ofte man ser ei finere bygd, tung av grøde og velstand.
Før var Rustankollen et mye benytta utfartssted, men nå gror det gress på stiene her inne. Likevel var det ikke noe slags vilt å se, hverken storfugl eller hare, bare de lange, hvite avgnagde beinpipene etter et rådyr, som fortalte om en tragisk utgang på dets vandring i skauen ved Rustankollen.


G.br., selveier

Kristian P. Mustvedt
.

Br. 1949.
Se Mustvedt(1)

G.br., selveier
Per Simon Mustvedt
.

Br. 1974.
Se Mustvedt(1)

Per Simon Mustvedt ca. 2000.
Såvidt jeg vet bodde det ingen fast på Rustan i "vår" tid.  Men jeg har hørt at i flere generasjoner bakover bodde det folk der om sommeren - dvs kona på gården, ungene, kuer, kalver, griser, høns og hva de kunne få med. Husbonden, delvis den eldre generasjonen, hester og arbeidsføre unggutter var igjen hjemme på gården, der de fristet tilværelsen i bryggerhuset. I helgene var de på Rustan. Dessuten hadde de en dag i uka hvor de måtte kjøre melka (de forskjellige bøndene som hadde seter hadde hver sine dager med melkekjøring). Jeg vet ikke når de gamle bygningene på Vestre Rustan ble bygd - men antagelig måtte det vært i siste del av 1800-tallet. Brannen i 1929 gjorde at vi har de bygningene som står der i dag: Hytta med kjøkken og stue, samt et tilbygg som min bestefar satte opp, trolig rundt 1950. Loftet er uinnredet - men ble nok brukt som "sovesal" på sommeren. Fjøset inneholder en avdeling med båser for kuene, der de stod med hodene mot øst- og vestveggene, og følgelig baken mot hverandre. Det var jo ingen inne-foring, og derfor var nok dette den mest praktiske måten å innrede fjøset på. I det ene hjørnet var en adskilt stall (nordøstre hjørne) med egen inngang. På trevet over loftet var det høylager. Rustan-jordet ble nemlig ikke beitet, men slått. Høyet ble tørket, og lagt på fjøstrevet, for så å bli kjørt hjem med høyslede (høyvogn med meier istedet for hjul) på vinteren. Gjeterungene var ute med dyrene fra morgenen og til middag. Så ble dyrene satt på fjøset fra middag til etter fjøsstellet ved 17-tida - og om kvelden gikk de i den inngjerede løkka rundt fjøset. Om natta var de inne. Det siste huset på setra var grisehuset. I dag er det vedskjul. Nedenfor møkkadynga (utkast på sydveggen av fjøset), var det kjøkkenhage, epletær, rips- og stikkelsbærbusker etc.

Min bestemor, Olga f. Kleven, lå på Rustan i mange år.  Det fortelles at hun alltid var forkjølet når hun var på Rustan, og nesa rant slik at hun fikk sprekker under nesa.  Først da vi ble kjent med hennes slektninger fra USA, og fikk høre om allergi-problemene i familien, gikk det opp for oss at hun neppe var forkjølet, men allergisk mot ett eller annet på setra.

 (C) Gard Strøm.