|
Skifjell-pionerene
Fra Oluf Mathisens tur-dagbok i tiden 1889-1929.
Artikkel fra avisa Grenmar 1949.
Denne og utallige andre artikler fra Gjerpen, Siljan og
Sauherad kan leses i heftene "Luksefjellminner".
Under innvielsen av Skifjellhytta i Gjerpen
nevnte en av talerne de to Porsgrunnsmenn, murmester Oluf Mathisen og
blikkenslager Martin Pedersen, som to av pionerene i Skifjell-traktene.
Allerede i 1890-årene begynte disse to jakt- og fiskekamerater å dra på
tur i denne del av Porsgrunns omland. Blant Oluf Mathisens etterlatte
papirer er det funnet en dagbok som skildrer de fleste av de turene han
gjorde. Vi har fått høve til å lese igjennom skildringene, og vi har tatt
et utdrag av det som kan ha mest interesse for de mange som i dag følger i
pionerenes fotefar.
Etter oppdemningen og anlegget av Porsgrunn vannverk er det visse
forandringer i terrenget siden den gang Oluf Mathisen og hans samtidige
drog på tur i de nevnte trakter. Men mange, både yngre og eldre, vil
kjenne seg igjen i traktene når de leser hva Mathisen har skrevet ned. – I
begynnelsen av dagboka heter det:
Vinteren 1889-90 var der lite snø, og
allerede i februar måned var det barmark og orrfuglen begynte å spille. De
erfarne jegere hadde derfor vært tidlig på ferde om våren og skutt en
mengde orrhaner før enn jeg og flere uerfarne hadde tenkt over at orrhanen
hadde begynt å spille. Men allikevel kan jeg notere at jeg skjøt 2
orrhaner i april måned 1890. Det var tidlig en morgen, jeg og en kamerat
ruslet bortover Valleråsene. Klokka var antagelig mellom 2 og 3. Vi hørte
intet, alt var så stille, unntagen at måltrosten begynte så smått å
plistre.
Vi to skiltes så ad for å gå på hver vår ås.
Straks vi var kommet fra hverandre, hørte jeg orrhanen begynte å buldre
oppe i åsen i nærheten av Kjærringås. Men jeg fortsatte min vandring mot
Vallervarden. Jeg syntes å høre noe buldre langt borte – jo
tys! Der spiller den borte på Vallervarden! Jeg
iler på alt hva jeg kan, den spiller støtt borte på åsen, sitter visst på
bakken. Jeg var ikke langt fra den, en underlig bulder, jeg titter
framover, ser ingen, kryper smått bortover, bare bort til den fjellnabben
så. Se så, der sluttet den med spillet. Jeg står stille. Det er ennå ikke
lyst. Sett meg har den visst ikke. ”Sjo-kys-s!” sier den et par ganger, og
så buldrer den i, så det durer i åsen.
Jeg står fremdeles stille. Bare jeg nå var
borte ved nabben der, som det ikke er mer enn 20 skritt bort til. Så
krabber jeg fram på fire og kommer endelig til nabben, men den spiller
fremdeles. Jeg spenner hanen, stikker geværpipen føre meg opp på
forhøyningen. Der borte på en liten fjellpalt sitter en liten sort fugl,
det ser ut som, den går rundt, den er i fullt spill, ser utover mot
Porsgrunn, men – så et lite drag i avtrekkeren, der ligger den stokk død.
Det var ikke lite gildt da jeg tok den opp,
en gild orrhane, og så den første jeg hadde skutt. Mens jeg står og
betrakter den, begynner en å buldre straks ovenfor. Jeg lader geværet, går
så et par skritt, det titter opp en orrhanehals av lyngen ikke mer enn 30
skritt borte. Jeg legger an, den trykker seg ned, jeg ser den ikke. Så får
jeg se hodet og halsen igjen, men jeg venter på, å få se mer av fuglen –
ja visst, der fløy den! Så dum jeg var, jeg kunne skutt den også.
Lærepenge til en annen gang.
Orrhane-jakt ved Porsgrunn
Et par morgener etter, ved 3-tiden mens jeg gikk vakt som konstabel, fikk
jeg høre en orrhane spille oppe i Borgeåsen. Jeg bare ønsket klokka var 4,
så skal jeg avsted. Jo, klokka ble 4, og jeg avsted med bøssen. Men da jeg
kom opp på åsen, hadde fuglen flyttet lenger inn i skogen. Langt borte på
en høy grantopp sitter den. Jeg iler etter. Den spiller støtt den fyren,
går rundt på toppen og blir visst ikke så god å komme på skuddhold. Det er
meget uthogd der jeg skal fram, så jeg kan ikke gå rett, for da ser den
meg. Jeg går derfor fram på fire rett mot granen som den sitter i. Mellom
småskogen, hvor det er åpent, får den visst se det rare firbente dyret,
for den holder av og til opp med å spille og kysser mot meg. Jeg har da
kommet hen til en liten granbusk på en meters høyde, legger meg flat på
marken, ligger stille en stund. Den begynner å buldre, jeg titter opp, den
går som en karusell der oppe, og da den viser meg baken, smeller det. Dens
spill er forbi, og før klokka 6 står jeg hjemme i stuen med den.
Den våren ble det skutt mange orrfugl. I
Wrightåsen, Valleråsen, Prestemoen og Borgeåsen er jeg sikker på det ble
skutt 32 orrhaner.
Møte med en bjørnejeger (Kittil
Stubberød).
Samme våren 1890, den 8. mai, reiste Larsen, Martin Pedersen og jeg avsted
til Skifjellskravene for å skyte orrhanen på fjellet. Vi nistet oss ut for
4 dager og kom øverst på fjellet klokka 6 á 7 om kvelden. Vi stelte i
stand 3 barhytter eller rettere sagt pyntet på et par som stod der. Vi
var nå ferdig i betids med arbeidet, hadde trekt strå om hyttene. Jeg fikk
den som stod øverst på toppen, og jeg tenkte: her kommer fuglen først. Men
omforlatelse, jeg ble høylig skuffet. Mens vi sitter på sørsiden av den
øverste fjellpynten og nyter vårt kveldsmåltid, får vi høre det rusler bak
oss. Vi farer opp og får se at det er en gammel mann med et gevær under
armen. Se så! Vi blir altså ikke alene på fjellet i natt, og det midt i
uken da vi hadde tenkt oss å få være alene.
Gamlingen ruslet bort til hytten min og
plasserte seg inne i den. Jeg ruslet bortover til ham, spurte så om han
skulle være i den hytten der i natt. Ja, sier han, men du kan også være
her, om du vil, for hyttene er mine.
Det var visst også tilfelle, for mannen var
Kittil Stubbere som er godt kjent som gammel skytter og som nok visste
hvor orrhanen kom der på fjellet. Etter sigende skal han en gang ha skutt
en bjørn med haglladning der i nærheten. Mens han ligger og venter på
orrhanen, kommer bjørnen ende mot ham. Kittil betenker seg ikke lenge, men
sender haglsørpen i planeten på den.
Det ble storm om natten og ikke noen
orrhaner.
– Ut på formiddagen gikk vi ned til Skifjell, fikk
her tykk melk og etterpå en god søvn ute i laen. Om ettermiddagen ruslet
vi derfra, tok nedover mot Haukaråsen og så oppover på Brokeåsene.
Det var blitt kveld, og orrhanen begynte hist og her å buldre bortover
åsene. Vi tok hver vår veg etter bulderen bortover åsene. Jeg kom en
ganske nær, den satt visst i lyngen, men jeg kunne ikke få se den, for det
var blitt for mørkt.
Vi fikk i all hast i stand 3 hytter bortover
fjellet. Klokka var mellom 10 og 11 da vi var ferdig med hyttene, og så
kom den koselige tid. Aftenen var så klar, alt så stille, alt omkring oss
bare skog og fjell, ingen lyd av noe hørtes, luften mild, stjerner i
tusentall å skue, og så et lys nede i horisonten i syd, og det var Svener
fyr (Svenner fyr). Vi hadde tent et stearinlys som lyste så vidt opp om
oss at vi fikk anrettet oss et riktig koselig midnattsmåltid. Ja, sånn en
fornøyelig og sorgfri stund som denne, kan en aldri forestille seg
unntagen en selv har vært med på sånt. Og jo mer en blir med på sånt, dess
mer lyst får en til det.
Mens vi nyter dette nattmåltid, får vi høre
en som kommer syngende fra Haukaråstraktene. Det bærer i nattens mørke
nordover stadig syngende. Vi undret oss over hvor dette mennesket gikk
hen, for noen slags veg var det ikke han gikk på. Men Larsen mente det var
oskureien, og det måtte vi jo tro – og tror det fremdeles.
På leiken
Klokka ett ordnet vi oss i stand til å gå i hyttene. Hysj! der
buldrer den alt oppe på ”Fugleås”, et stort, høyt fjell et stykke borte
fra oss. Som jeg var kommet inn i hytten min, satte jeg meg på huk og
tenkte: - Orrhanen kommer vel snart hit også. Jo – sju-kysss rett bak meg!
Jeg spenner hanen. Der kom en skrapende med vingene på fjellet og satte
seg ende inn til hytten min på høyre side. Jeg skulte til siden, jeg ser
en sort dott, men vrir jeg på meg, så er den vekk. Sju-kyssss, der kom en
til, på venstre side. I det samme flyr den første fram foran hytten, den
andre etter. De barker i hop 10 skritt fra meg.
Enhver kan vel, tenke seg min situasjon. Jeg
glodde så jeg holdt på å vende øynene, for sort var fjellet, og sort var
fuglen, så jeg kunne ikke få se den. Det var for mørkt. Imidlertid spilte
en på en tørrfurutopp mellom min og Martins hytte. Det stod en ildsøyle ut
fra Martins hytte. ”Der har vi nr. 1", - tenkte jeg. Men i all verden, den
sitter og spiller like godt!
Jeg titter etter den, men kan ikke få se
den, for det står noen romper i vegen utenfor hytten min. En ildsøyle til
fra Martins hytte – nå spilte den ikke mer. Hvor mange det var foran min
hytte, er ikke godt å si, men at det var mange, det er visst. Jeg syntes
nå å skimte litt av kampen foran meg: der borte er visst en hel hop i
sammen. Jeg legger an og trekker av – nå var kampen opphørt.
Det begynte å lysne. En enslig orrhane flyr mellom våre hytter, det
var den siste der på fjellet den morgenen. Larsen kommer nå ut av hytten
sin, sint og arg som en lemen. Vi andre to går bort, og tar opp hver vår
orrhane. – Av denne turen hadde jeg lært at sent på våren kommer fuglen
tidlig om morgenen mens det er mørkt på fjellet, men tidlig om våren
kommer fuglen ikke før det er lyst på fjellet.
1891 kom det meget sne i januar
måned. Vi hadde revegift ute i Borgeåsen. Av rev fikk vi ingen, men en
grevling fikk vi på sildeåte, og det i høy sne i januar måned. Vi hadde
også rypehoder utlagt, forgiftet, og det var dispasjør N. Møller som kom
med hodene til oss og sa at reven likte dem godt, men dessverre fikk vi
ingen rev, men Møllers nydelige fuglehund fikk vi på åten i steden.
Til Stulskjenn
Den 6. juni 1892 reiste vi flere stykker til Stulskjenn.
Ørreten bet godt på flue og drag med metemark. Jeg fikk ikke mange, for
jeg var ukyndig i ørretfiske. Men lysten ble stor og jeg håpet med tiden å
klare knepet.
Ved St. Hanstider var vi avsted igjen. Det
gikk da omtrent som forrige gang. Å gå fra Porsgrunn til Stulskjenn tar en
2½ time. Ved å gå oppom Lid, forbi Trollsåsen og straks oppe på høyden
inne i skogen ligger den deilige Sanniseteren. Der er det passende å ta ¼
times hvil, og så en halv times gange over skogen til Stulskjenn og
Mjøvannet.
1892-93 meget sne og kaldt, ikke så
lite fugl sees å ha tilhold i skogene her omkring ved Porsgrunn.
Den 9. september 1893 reiste Larsen
og jeg avsted på jakt. Klokken 4 om morgenen reiste vi hjemmefra, med
niste for 2 dager. Klokken litt over 6 var vi ved Trollsåsen. Her tok vi
skogen fatt, og vi traff straks på jerpe og fikk skutt en. Vi passerte
Riisseter drog derfra, litt nordligere og kom så ned til Låven, det er ved
den øvre enden av Mjøvannet eller nære ved Stulskjenn. Her fisket vi mens
vi kokte kaffe, og fikk en del ørret og tryte, så vi hadde en god rett
fisk til frokost. Vi bestemte oss så til å reise over fjell og villmark
til Vallerdalen og drog da avsted ved østre siden av Broken (et stort
vann), gikk forbi Storfiskvannet og kom snart ned til Meensvannet da vi
tok for langt til venstre. Vi var nemlig ikke kjent på traktene.
Vallerdalen
Da vi ikke kom på fugl i disse trakter, bestemte vi oss til å gå
rett til Vallerdalen før det ble kveld. Men jeg fikk dårlig håp om å komme
dit den dagen, for rett som det var, kom vi mot et vann – og så en lang
omveg. Vi kom så på et elgspor og fulgte sporet like mot Meensvannet. Her
hadde elgen svømt over, men vi stod igjen mellom to store fjellvegger. Jeg
spurte da kameraten om vi skulle ligge her eller oppe på fjellet i natt,
hvortil han svarte at vi skulle ikke ha langt igjen.
Eiendommen Låven
En jerpe fløy opp. Det ble jakt etter den oppover en ås. Men
Vallerdalen kunne vi ikke se. Vi tok da kursen i østligere retning, hvor
vi atter kom til et vann, og vi så annet ikke enn vann og fjell. Men her
kom vi på en hel del med store tyttebær. Jeg sa da: det er best vi
forsyner oss av disse deilige bær, for det ser smått ut med å komme til
folk eller kanskje vi er snart i Slemdal.
Men hva får vi vel se langt borte i en li?
Jo, en liten skikkelse av et menneske. Jeg sa: Der ser du huldren, Larsen!
– Ja visst er det det, sa han, og vi gikk imot skikkelsen og fikk se at
det var en liten jentunge, og straks selve Vallerdalen til vår store
glede. Da vi kom henimot gården, ble vi mottatt av en elghundhvalp med et
leven uten like, for den så vel sjelden fremmedfolk.
Vi plantet våre geværer utenfor mot veggen
og gikk inn i en hyggelig stue. Den var pyntet rundt veggene med mange
slags fuglevinger og andre rariteter fra skogen, deriblant en orestubbe
som var nær lik et menneske. Mann og kone med en liten datter var
hyggelige folk, og det så ut til at de likte at det kom fremmede. Vi fikk
nå av oss vår tunge randsel. Larsen tok fram en flaske genever, og dens
innhold smakte nå fortreffelig.
Vi fikk kaffe og hjembakt brød som var
sjessemat for byfolk. Solen begynte nå å dale, og vi tok oss en tur bort i
skogen, hvor vi skjøt en jerpe og noen trost. Her kom vi på flere
elgleier. Om kvelden ved 9-10-tiden hadde vi et deilig aftensmåltid. Et
stort fat med ørret og røye, nygrodde poteter, 2 flasker øl som vi hadde
båret på den lange veg, dertil stekt flesk, melk, kaffe og snaps. Så det
aftensmåltid kommer jeg visst til å erindre så lenge jeg lever.
Da vi kom inn fra høylaen om morgenen, hadde
konen kokt kaffe, så vi ble fort ferdige til å dra avsted. Mannen rodde
oss over Meensvannet. Herfra tok vi kursen mot Skifjell og kom på noen
jerpelag og fikk skutt et par. På Skifjell hilste vi på gamle Ole
som har skutt og fanget meget fugl i sin tid. Jeg husker godt den mannen
kom med store knipper med fugl til byen.
Fra Skifjell bortover
Øvrumskogene, kom vi så til Øvrumseter, kokte kaffe og stekte tryter på
gloen. Etter å ha holdt middag her, reiste vi ut av skogen og kom så fram
til Trollsåsen, hvor vegen da gikk hjem etter den lange skogstur.
Skifjellskarvene
Den 22. mars 1894 drog vi tre stykker til Skifjellskarvene. Vi
antok at det var meget sne på fjellet og tok ski med. Vi kom til Skifjell
omtrent kl. 5 om morgen. Skaren holdt, og vi brukte ikke skiene noe
videre. I skogen bortenfor Skifjell fikk vi høre orrhanen buldre oppe på
fjellet. Klokken var da 5.30, men fordi fjellet er omtrent bart for trær,
kunne vi ikke komme den på skuddhold.
Vi gikk allikevel oppover fjellet, og så den ene etter den andre flyge
bort, det var 3-4 i følge flere ganger. Oppe på fjellet fikk vi se to
ryper komme flygende, de slo seg ned i en li og var borte for oss. Vi lå
og solet oss den lange dag oppe på høyden av fjellet og besluttet oss til
å bli til neste dag, for å ligge ferdig i hytter.
Skifjellskarvene er rike på ved da det er
rester igjen etter skogsbrannen, som var der for 20 år tilbake. Skogen
tilhørte Wesseltoft, som bodde på gården Engrav i Gjerpen. Brannen oppstod
ved uforsiktighet fra et par tømmerhoggere som hadde kokt kaffe og ikke
tilbørlig slokt varmen etter seg. Jeg husker godt folk reiste til
brannstedet, en del for moro. Militæret fra Gråtenmoen var der i flere
dager. Brannen tok seg storartet ut om natten enten man stod i den nedre
bydelen av Porsgrunn eller på Kirkehaugen for å se på.
Altså, der var furubrenne nok, og vi samlet
sammen ved til en god ild i le av et fjell. Men vi var uheldig på dette
fjellet igjen! Det blåste opp en storm av østenvind utpå natten, og derfor
kom det ingen fugl på fjellet om morgenen. Meget skuffet måtte vi dra
hjemover, uten fugl, det var for kaldt.
Etter ørret
Den 10. oktober 1894 gikk vi et par stykker opp til Lillelva for å
lystre. Til lys brukte vi ullfiller dyppet i parafin. Vi begynte å lystre
nedenfor Aaltvedtbrua og gikk oppover. Vi så ikke så få fisk, men den var
snar til å gjemme seg. Vi slo allikevel 9 stykker den kvelden, det var pen
ørret, en 6 merker stor og en av dem på 12 merker.
I mars 1895 hadde flere elger opphold i Borgeåsen ved Porsgrunn.
10. mai 1895 dro vi til Stulskjenn. Vi lå på
seteren om natten og gikk ned til vannet om morgenen. Vannet var fullt av
tømmer. Vi fisket litt, jeg fikk 6 ørreter på bunnen. Oppe i Broken var
det en mengde ender og lom.
– 23. mai til Stulskjenn igjen. Det var en
hel del tømmer i vannet, så det var bare et par steder vi kunne komme til
å fiske. Derfor reiste to mann av følget ned til skotrennen som går fra
Mjøvannet til Oklungvannet, og de fikk 10-12 pene ørreter (nymåne dagen
etter).
Til Fjellvannet
Den 6. juli 1895 (fullmåne) drog A. Pedersen, M. Pedersen, Sørensen
og Oluf Mathisen avsted til Fjellvannet. De tok toget fra Porsgrunn til
Skien og gikk så direkte til Varpebekk som renner ut i Moelva i nærheten
av gården Flittig. De fisket godt i kulpene oppover langs bekken utover
natten, og stekte ørret og spiste godt. Så tok de seg en lur. Så
forteller Mathisen blant annet:
– Henimot middag ruslet vi oppover Moelva. Det var lite vann i
elva, så vi kunne gå den oppover til Fjellvannet. Vi ville ikke komme til
Fjellvannet før kvelden, derfor tok vi det med ro og kokte oss middag som
bestod av sagogrynsuppe med rosiner, kaffe og konjakk i, og den smakte som
den deiligste vinsuppe. Av ørret fisket vi nok på stedet til middagsmaten.
Etterpå laget vi i stand noen liggeplasser av granbar og sovnet inn ved
vannets susen og med høye skogpartier på begge sider.
Ut på kvelden kom vi så til Fjellvannet. Her
er oppført en demning av stein i året 1826 av statsråd Løvenskiold under
ledelse av skovridder Frantz Wagner. Like ved
siden av demningen er det to hytter med komfyrer midt på gulvet. I en av
disse stuene tok vi oss den frihet til å gå inn i, for låst er de ikke.
Men her var plageånder i tusentall. Myggene gjorde anfall i kolonner. Ja,
det var så tett at de omtrent skygget for solen.
De slengte med flue hele natten og fikk god fangst. Mathisen fikk således
31 stykker, og det jamn, pen ørret. Etter noen timers søvn tok de en tur
til Tufteseter og Økteren. – En uforglemmelig tur.
Elg i Valleråsen
6. oktober 1895 reiste vi to stykker for å se etter elgen. H.
Valler hadde dagen forut merket elgen oppe i Valleråsen. Så vidt det var
lyst om morgenen, reiste vi opp i skogen. Valler hadde en elghund i
kobbel, og jeg to harehunder, for dersom vi ikke traff på elgen, skulle vi
drive harejakt. Det var kaldt om morgenen og rimet, og straks vi kom opp
på høyden, så vi slagene i rimet. Hunden ble nå nesten rasende og ville
løs. Vi slapp den også, og avsted bort i skogen bar det. Det ble et hyl
uten like – der stod den med elgen. Valler først og jeg etter med begge
harehundene i kobbel. Jeg ergret meg forferdelig fordi jeg hadde disse å
drasse på. Slippe dem torde jeg ikke. Jeg besluttet meg til å binde dem,
og mens jeg gjør det, bærer det avsted med elgen. Valler hadde nemlig ikke
rukket fram mens hunden holdt elgen, og avsted bar det nordover.
Jeg hentet de to bundne hunder og gikk så
etter losen. Om en stund hørte jeg ingenting, jeg løste derfor hundene og
gikk nordover. Begge hundene tok snart fot på elgen, og vekk var de. Langt
borte får jeg høre de gir hals, sammen med elghunden, men nå gikk elgen
over Lønnevannet, og så var dette forbi.
Ved bålet
Fra en tur til Skifjellskarvene 28. mars 1896 forteller Mathisen at
det var ikke så lite sne og han hadde truger på bena. – Vi gikk under et
fjell, hvor jeg muret opp et ildsted av gråstein, mens de andre tømret
hytter av kvist og bar, og så samlet vi furukvist til natten. Vi hadde det
så hyggelig og var i det rette humør. For mange vil vel dette høres mer
enn koselig ut, å ligge ute på den tid av året om natten.
Jo, bare her trives vi som har fjellet kjært og forstår å innrette oss.
Her koker vi kaffe, her steker vi flesk, her koker vi toddivann. Om natten
legger vi oss ikke, men holder varmen på peisen vedlike og røyker tobakk
uten like. Jo, unnskyld, jeg tar meg en liten blund der jeg sitter, for
jeg har lett for å sove hvor jeg er. Jeg setter begge hendene under
kinnene og kan sove sødelig inn der jeg sitter. Det kan således bli en
liten disputt etterpå om jeg har sovet så og så lenge, og jeg mener å ha
hørt all deres prat, skjønt søvnen var god.
Om morgenen kl. 4 gikk jeg opp i på fjellet
og satte meg i en barhytte. Klokken 5 hørte jeg orrhanen begynte å spille
oppe under det øverste fjell. Men det nærmet seg en snebyge østafra, den
kom nokså voldsomt, og så var det forbi med leiken. Jeg lå i hytten en
stund, men så ble jeg lei og gikk så bortover en slette, og der borte jeg
hørte orrhanen, fløy det opp en hel del – den hadde sittet og kurret der.
Så var det å gå hjem igjen med uforrettet sak. Uheldig, uheldig!
Den 11. oktober 1896 fisket Martin Pedersen
og jeg på Lillegårdsbekken. Vi fikk noen store ørreter der, og vi så flere
store sjøørreter, men fikk ingen av dem.
Vinteren 1896-97 hadde en del fugl tilhold i
Borgeåsen, deriblant tiur. I mars 1897 var det mer enn alminnelig, høy
sne.
Den 23. oktober 1897 fisket jeg småmakrell i Eidangerfjorden. Hele
fjorden stimet av fisk, småsild, sei, torsk og makrell.
St. Hans på Sanniseter
St. Hansaften 1898 på fisketur. Vi reiste hjemmefra kl. 7 aften, og
da vi kom til Sanniseter, var en mengde av
bygdens gutter og jenter samlet der. Hver gutt med sin brennevinsflaske,
vi skulle naturligvis drikke en dram med alle, men det ble nok umulig. Vi
fikk så ute på tunet en ringe tykkmelk som smakte må jeg si bedre. Så tok
Martin fram sitt fotoapparat. Da ble det liv i leiren, alle skulle være
med på bildet, og vi stillet oss da opp i rad langs med peisestuen. Da
fotografisten har stillet opp apparatet og er ferdig til å ta av, kommer
en hvit ku og stiller seg foran oss og glor på apparatet.
St Hansdagen ble deilig, vi koset oss oppe ved Broken og
rodde Broken rundt, tok fotografier og hadde en uforglemmelig dag. Bildene
vi tok, ble ingenting tess, bare den hvite kua på Sanniseter kom fram, de
andre ikke.
Med sjumilsstøvler
Den 9. juli 1898 klokken 5 ettermiddag reiste tre av mine kamerater
avsted til Stulskjenn. Da klokken var 6, og jeg gikk hjem av arbeidet og
fikk høre at de hadde reist, kunne jeg ikke annet enn reise etter, for
lengselen kom, og jeg kunne ikke motstå den. Ranselen ble i en fart fylt
med litt av hvert, og avsted bar det. For å prøve hvor fort jeg kunne
komme fram, skrittet jeg godt på. Da jeg kom opp til Sanni, begynte
svetten å komme. Jeg puster så ut og tørker svetten. Så langer jeg ut
igjen nedover mot Librua.
En deilig nordlig vind blåser litt, solen
smiler der borte i vest, den kaster sine stråler bortover marken, å så
skjønt. Nå i Libakkene, de er som ellers tunge og varme. Svetten renner,
men her oppe i bakken er jo den deilige kilde, ”Fribakollen”. Et par
slurper vann, å så det frisker! Så er jeg da ved Ramsåskjenn. Hvem kjenner
noe til ukens slep og slit når han kommer hit opp. Den rene luft, de
duftende enger bortover Jarseng, sånn duft, hvilket apotek! Så bærer det
avsted bortover Trollsåsen. Der oppe på høyden smiler med sine hvite
vinduer og røde vegger. Straks er jeg der oppe. Med luen i hånd, i den
svale luft, kjenner man neppe at man har ranselen på ryggen.
Så er jeg oppe på den øverste nuten ved
Trollsåsen. Hvor deilig å se tilbake. Hvor fredelig, hvor skjønt er det
ikke her omkring. Se skogen, rundt omkring setrer og stuler med kreaturer.
Fugler av mange slags hekker her. Se vannet der nede, så klart, men dødt
som det døde hav, for fisk finnes visst ikke i det. Om et par minutter er
jeg på Sanniseter.
– Godaften, jenter! Får jeg en bolle melk?
Klokken er ½ 9. Godt gått. Klokken var over
7 da jeg gikk hjemmefra. Så over åsen da, pytt, jeg tar lange steg. Men så
svært som de menneskene hogger ut skogen. Trær på tvers og trær på langs.
Her er snart ikke grøttvarer igjen, det ser stygt ut.
Så er jeg da ved Rekå. Mon de er her borte
på den gamle rasteplassen tro? Jo, der ser jeg dem, de skal til å fyre
opp.
– God kveld, karer!
– Å, der er’n, gutt! Jeg tenkte det nesten at du kom etter, sa Pedersen.
– Ja, jeg kunne ikke annet da jeg hørte dere hadde reist.
Så spiste vi et deilig kveldsmåltid her ved vannet, mens fuglene sang
omkring oss og fisken hoppet på vannet. Vi fisket så i Stulskjenn og
Broken om natten, og fotograferte neste dag før vi gikk hjem.
Under en fisketur til Rekå den 29. oktober
1898 hadde Li-guttene nær fått en oter. Det er visst en hel del oter der
omkring, for om vinteren har Mathisen sett mange spor etter den, og han
har også merket den om sommeren, noterer han.
En tørr sommer
Den 22. juli 1899 reiste jeg hjemmefra litt over kaffetid om
ettermiddagen. Da jeg kom til Sanniseter, holdt jentene på med å fiffe opp
inne i seteren, for det er lørdags kveld og de venter gjerne besøk da. Jeg
fikk meg en ringe tykkmelk og hvilte en stund. Jentene sa det var siste
lørdagskveld i år de var der. De skulde reise hjem mandag med buskapen.
Med en velfylt mage ruslet jeg min veg. Da jeg kom ned til Rekå, ble jeg
forbauset. Elva var tørr på et par små kulper nær. I disse kulpene var det
en masse ørretyngel, og det var meg vondt å se på at de måtte gå til
grunne hvis det ikke kom regn. Hadde jeg hatt en hov, så skulle jeg tatt
dem bort i kjenna, men jeg hadde intet sånt som jeg kunne ta yngelen med.
All den yngelen gikk derfor til, for det kom ikke regn før den 17. august.
Og dette regnet nådde ikke ned til potetene som stod i jorden og som det
derfor ble mindre enn lite av det året.
Jeg hadde ikke varme tent denne gang, på
grunn av tørken. Det hadde ikke regnet fra den 2. juli til den 17. august,
og da bare i noen timer ad gangen. Så regnte det den siste dag i august,
men bare lite.
Da Pedersen ofret en ullskjorte
22.– 23. og 24. september regnet det bra. Vi trodde nå etter regnet at
det var blitt vann på Rekå, derfor avsted den 30. september for å få litt
ørret. Vi tok med oss bare 3 flasker parafin og et par rosentorvbeter til
skunne. Klokken var mellom 10 og 11 om kvelden da vi kom fram, og det
viste seg at det var meget vann på elva, og Mjøvannet var demt. Vi bløtte
den ene torven godt i parafin. Så ut i elva til knes med oss alle tre.
Da skunnen var oppbrent, hadde vi fått 26
ørreter. Vi ruslet oppover elven med den andre skunnen, og det gikk nokså
bra, men – som jeg går med skunnen så faller torven ned i en kulp. Se så
mørkt som det kan bli. – Ha, ha, nå kan du slå, skrek en. – Ja, nå kan du
tende fyr i skjorteflaket ditt, mente jeg.
Vi lurte nå på hvor vi skulle få noe til
skunne, for ikke hadde vi torv og ikke filler. Bare en snau flaske parafin
hadde vi igjen –. Det skal nok stå råd til, mente Pedersen. Jeg tar har en
gammel ullskjorte på, den tar jeg av.
Og det ble enstemmig vedtatt. Pedersen
knapper opp. Jeg gjør meg ferdig til å partere, mens H. (Valler) lyser.
Jeg spretter opp i begge sidene og drar skjorten fram i to deler, mens
Martin ler så bakken rister. Skjorten ble en prektig skunne som vi brukte
borte på Brokebekken, og vi fikk bra fisk med den. Så lakket det til
morgen, og vi gikk til Sanniseter og stekte og braset der, mens det regnte
ute nokså meget. Vi hadde fått over 50 ørreter om natten, og hadde oss en
hyggelig tur.
I sommer (1899) har statsråd Gunnar Knudsen
sluppet ørretyngel i Ormekjenn og vannet ved Jarseng.
14 dager før St. Hans 1900 kunne vi fra
Borgeåsens utkikkstårn se to sneflekker på Skarvene. Uken før St. Hans
var det sne østafor Sanniseter.
Fromme tanker
1901, nyttårsdagen i skogen sammen med Martin Pedersen. Det var den
deiligste nyttårsdag jeg kan minnes. Litt sne på marken. Himmelen klar som
et speil. Og da solen glante over åsene, sang småfuglene så skjønt i kor
at vi måtte sette oss ned og høre på. Jeg tenkte i mitt stille sinn: Gid
det nye århundre må bli sådan over hele jorden og jordens folk. Fred.
11. august 1901: Vi har nå ikke vært på
kjente trakter på et par måneder, dels fordi det ikke har vært behagelig å
gå i den sterke varmen vi har hatt i sommer, en 30 grader i skyggen, og
derfor har fisken også vært meget døsig av seg. Dårlig fiske både i
ferskvann og saltvann i sommer. Vi tok da en tur til Broken. Min sønn
Nicolai var for første gang med, 10 år gammel. Han holdt godt ut, både
under marsjen og nattevåken, han fikk jo en times søvn midt på natten, men
leiet var noen steiner. Av fisk fikk vi lite, et lite måltid ørret, og
Nicolai en diger tryte.
En
voldsom snestorm
Juleaften 1901 ble det et fryktelig snevær med storm. Togene stanset på
vegen fra Kristiania til Skien natt til juledag, og linjen var ikke klar
før nyttårsdags ettermiddag, altså blokkert i åtte dager. – I skogen
nyttårsdag 1902 var det et broket syn. Mange store trær hadde falt
overende fra rota, men de fleste hadde gått av midt på stammen, og det var
trær som holdt en 7 a 8 tommer midt. På enkelte strekninger kan man si at
halve skogen var ødelagt. Den noenlunde jevne sne er 3 fot, somme steder 4
fot. En mengde orrfugl har trukket ned.
Den 8. april 1903 klokken 1 morgen reiste
jeg ene hjemmefra. Det var nesten fullmåne og klart vær. Klokken 3 var jeg
ved Sanniseter, gikk vintervegen nedover til Hestekleiv. Det var nokså
meget sne i skogen, men den var så hard at den bar meg. Jeg hørte ingen
fugl spille ved Hestekleiv, men borte på Brokeåsen spilte orrhanen. Jeg
gikk så bortover og forbi Låven, og da jeg kom på åsen mot Brokeløken,
telte jeg 16 ender, noen satt på iskanten og noen lå i vannet rett utfor
”Tilfellet”. En jerpe spilte oppe i lia og en orrhane spilte oppe på åsen.
Jeg stod og betraktet hele herligheten, mens solen begynte å gløde både på
sinn og legeme. Klokken var nå 7 og jeg gikk ned til oset ved Stulskjenn,
kokte meg en god kopp kaffe og var her det meste av dagen og fisket noen
ørreter.
Stulskjenn og Broken
St. Hansaften 1903: Martin og jeg av sted til gamle tomter. Klokken 9 var
vi på Sanniseter. Det var det deiligste vær en kunne ønske seg en St.
Hansaften. På setervangen ble vi mottatt av ca. 50 sauer og 2 hester. Der
var ingen med kreaturer den sommeren og derfor ingen melk å få for oss. Da
vi kom til Stulskjenn, lå Kristian Skifjells pram der, og den tok vi i
besittelse. Tåken begynte å ryke av vannet, og det ble temmelig kaldt.
Fisken var stur hele natten som den pleier være når det ryker på vannet.
Om morgenen fikk vi noen pene ørreter på flue i Brokeløken.
22. august 1903: I oset ved Stulskjenn var
det ørret så tykt som et sildestim, og den bet nokså godt ut på morgenen.
29. april 1904: Meget orrhane ved Broken.
9. juli 1904: Nå begynner jeg å bli lei av å
spise makrell den ene uke ut og den annen inn og så lese om krigen mellom
Russland og Japan. Jeg bestemmer meg derfor til å gå storvegen til
Skifjell, ned til Broken og Stulskjenn og hjem igjen om Sanniseter. På
disse kanter har det omtrent ikke regnet i hele sommer, og her har vært
sukk og klage og ønske om regn fra mange.
Da klokken er 9 og jeg rusler oppover gata
med ranselen på ryggen og fiskestangen i hånden, så sier den ene og den
annen: Det skulle være moro å være med. Jeg tenker med meg selv: Dere er
noen løyerlige folk, hvorfor går dere ikke og ser.
På Borgestad og på Åkre stod enga nokså
stor. Noen enkelte steder på Riis, men særlig på O. Nærums gård, stod
ungekren pent.
Jordskjelvet
Den 22. oktober 1904, lørdags kveld, ruslet jeg avsted igjen bort til
Rekå. Denne gang var Nicolai med på lystretur for første gang. Da jeg
hadde slått 8 ørreter, og det var midnatt, bestemte jeg meg til å reise
hjemover. Natten var meg noe forunderlig, all fisk så sky, mitt sinn så
tungt og luften tung. Tidlig søndag morgen var vi hjemme. Klokken 11.30 om
formiddagen hadde vi et kraftig jordskjelv. Jeg trodde huset vårt hadde
ramlet sammen. En mengde piper falt ned, og her var en stor forskrekkelse
over det hele land.
Så må jeg notere at denne sommer som vi
skriver 1905, har vært en minneverdig sommer. På grunn av de politiske
forhold med Sverige har alt vært dødt, både i det ene og det annet.
Kritiske forhold, krig for dør. Jeg og flere med meg kan ikke reise på
lystturer eller noen som helst sport, da andre må reise til grensen. Men
alt har jo ordnet seg bra, håper vi da!
Sanniseter
27. juni 1906: Da jeg kom til Sanniseter, ble jeg vitne til at den gamle
minneverdige stoga på Sanniseter dessverre er nedbrent. Den skulle være
bygd av skovridder Wagner.
Rypejakt i Borgeåsen
15. september 1907: Det har rast en storm i flere dager og det har kommet
meget sne i høgfjellet. Etter sigende skal det ha kommet mange ryper
nedover mot kysten. Jeg gikk derfor en tur opp i Borgeåsen og fikk snart
se rypespor i sneen overalt i skogen. Jeg gikk etter friske spor, og
straks fløy der ryper opp, men snar i sin flukt var de, og derfor ble det
for det meste bomskudd.
Minne fra Trollstua
Den 25. januar 1908 reiste jeg i følge med en kjøpmann P. fra byen
(Porsgrunn) opp til den av ham og flere leide Trollstua ved Trollsåsen. Vi
kjørte hjemmefra seint om kvelden, og det begynte å sne meget. Da vi kom
til Ris (Riis), veltet sleden ut i grøften hulter til bulter mellom
pakninger, ski og varer. Da vi så alle kom på rett kjøl igjen, sendte vi
hest og mann hjem til byen igjen på grunn av snetykke. Vi ruslet så videre
tilfots og kom til Trollstua med våre pakninger klokken 11.30 om natten.
Kaffekjelen kom da over, og det ble snart lunt inne. Da vi skulle til å
legge oss i den store himmelsengen, ble vi vár at det hadde kommet en stor
musefamilie i sengen. Ja, det ble en jakt uten like. Kjøpmannen slo vilt
omkring seg i sengen, og musene løp rundt som hester i en manesje!
Før det ble lyst om morgenen, tok jeg
geværet og gikk på ski bortover mot myra hvor det er bittesmå bjørkeskog –
men en rypeflokk på 10-12 stykker fløy opp før jeg kom på skuddhold. Ikke
så få ryper er blitt skutt og heller ikke så få er fanget i snare her
utover ved Porsgrunns- og Skiensdistriktene.
1909: Slik en 17. mai som i år, kan vel ikke
noen huske make til. Full vinter på en dag da vi pleier ha den deiligste
vår.
Sommeren 1911 ble Broken bortpaktet til noen
herrer fra Porsgrunn. Broken, som fra Arilds tid (i uminnelige tider)
alltid har vært et fiskevann, det er blitt valfartet til både fra by og
bygd. Vi ser med bedrøvelse på at de gamle kjære steder, vi hadde
forelsket oss i, og hvor vi etter en slitsom tid i byen kunne se og nyte
naturen i fulle drag, nå er er stengt for oss.
Annen juledag 1911: Mens vi satt ved et
steingjerde ved Jarseng, fikk vi høre orrhanen bortafor Lidseter. Det var
dens vanlige sang, den har ingen forskjell på jul- eller påskehymner. Vi
holdt så på å stille etter ryper i lengere tid om formiddagen. Hele
fangsten ble en rype. Så gikk vi opp til Sanniseter og spiste middag. Her
var rypespor på tunet.
Grønn jul
15. desember 1912 tok Martin og jeg en tur opp i Borgeåsen. Det var
en deilig morgen. Det var ryper og ikke så få orrfugler i skogen.
Annen juledag tok Martin og jeg en tur til
Skifjell. Vi gikk innover til Meensvannet for å se etter ryper, men da vi
ingen fugl så, snudde vi og kom ned til Låven. Så gikk vi hjemover om
Sanniseter hvor vi holdt middag. Vi undredes over at det virkelig var jul,
for hele tunet var grønt som om sommeren.
Annen påskedag, 24. mars 1913 fant Mathisen
og hans kamerat 15 barlindtrær i nærheten av Sanniseter. Sommeren 1913
fastslår han at lom og ender som en før stadig hadde kunnet se på Broken,
nå hører til sjeldenhetene. Lom har han ikke sett på flere år.
Store begivenheter!
I det Herrens år 1914, om våren, kjøpte Martin Pedersen og jeg Damhaugen
av Mathias Saubrekka for 200 kroner. Våre ønsker har vi da fått oppfylt, å
kunne eie en bete jord av Norge. Det ble da ofte valfart til Damhaugen.
Lillejuleaften kjørte jeg opp til Damhaugen en liten hytte gjort av
sekker. 2. dag jul ble den innviet, og den var god og varm så lenge vi
fyrte i komfyren.
Et minne
Jeg hadde natt til en søndag vært på ørretfiske i nærheten av Skifjell.
Tidlig om morgenen da solen rant om fjelltoppene, måtte jeg gå hjemover
for å være hjemme til et bestemt klokkeslett. Det var en av de mange
deilige sommermorgener som jeg har opplevd. Alt så fortryllende i naturen.
Alt så fredelig.
Som jeg gikk på vegen og hadde kommet ut av
skogen, var det en liten bar sandholdig flekk på noen kvadratmeter, i
nærheten av vegen. På denne lille sandsletta ble jeg oppmerksom på en
vakker forsamling. I en firkant på ca. 1 kvm. sitter der, med nøyaktige
mellomrom, som soldater på geledd, en flokk av røde sommerfugler ved siden
av hverandre med hodet mot den store forsamling og leder møtet. De to
veksler om å reise på seg og bukke og hufse på vingene mot forsamlingen.
Når en av lederne har talt, får jeg si, tar en av medlemmene i den store
firkanten ordet ved å løfte på seg, hufse og bukke til lederne.
Jeg står og betrakter det hele i stum
beundring. Ja, et møte taler var det. Det ble ikke forstyrret av meg der
jeg stod et par meter fra dem. Jeg gikk, og de fortsatte.
26.-27. mai 1925 til Låven og Stulskjenn
alene i deilig vær. Orrhanen spilte rundt Stulskjenn.
Den 29.-30. september 1925 til Låven. Lite
vann på Rekå og ingen fisk, men ved Brokeløken fikk vi fisk så stor at vi
aldri hadde sett så stor før, og det på en lettvint måte. Ørreten gikk fra
demningen ned i tømmerrenna og der ble den liggende til vi tok den om
morgenen.
Epilog
Den 15. oktober 1929 reiste Martin og jeg bort til Stulskjenn, vi var på
Skifjell et par dager. Til Låven kunne vi ikke komme, for alt var under
vann. Vi gikk opp i åsen over Låven og Stulskjenn og skuet ut over våre
kjære fiskeplasser, hvor vi hadde hatt så mang en fornøyelig stund. Nå er
det bare minnene igjen. Dette var siste turen.
|
