ved
Gard Strøm

| HJEM | REGISTER | KIRKEBØKER | FOLKETELLINGER | ELDRE HUS | EMIGRANTER | LINKER | HJELP |


Har du lyst til å skrive en artikkel om noe eller noen i Gjerpen? Kontakt meg på email: post@gamlegjerpen.no v/Gard Strøm.

Seterliv i Østmarka (Gjerpen)
Av lærer Andreas J. Ballestad (1894-1969)
Skrevet og tegnet på 1960-tallet

Lærer Andreas Ballestad var til stor hjelp for bygdebokkomiteen for bokverket i 3 bind, Gjerpen Bygds Historie.
Han var selv medlem av bygdebokkomiteen
.

Stubberødseter har vi ca 5-600 meter nordvest for Aasterød. Her var seterlivet i full sving bare 40-50 år siden (ca. 1910-20). Denne seteren hører og har hørt fra gammel tid av til Ballestad. Flere av Ballestadgårdene hadde da havnerett for sine dyr i skogen ved denne seteren, og denne havnerett har de beholdt som eie helt til senere tider. Nå er disse havneretter blitt kjøpt og samla til de to søndre gårdene av Søndre Ballestad, nemlig Torgrimsen-familien. På den søndre av disse to gårdene bodde Lars Eriksen, som kom til å bli eier av Stubberødskogen. Han kjøpte så opp disse havnerettighetene.

Min far, Jens Hansen Ballestad, var også en av dem som hadde havnerett her, men omkring 1910 solgte han denne til Lars Eriksen. Noen seterhus hadde ikke far der, Lars Eriksen hadde. Han leide imidlertid bort seterhusa og havneretten – mot at han som leide – tok over pass og stell av de dyra som han om sommeren ville ha i havn der. I mange år var Marie Nilsdatter Skyer (f. 1856) leier av seterhusene og havna der. Så lenge far var eier av sin havnerett, sendte han de dyr han hadde rett til å ha der, men disse dyra hadde leieren ingen ansvar for.

I vår tid (omkring 1960) er dette Stubberødseter nedlagt som sådant. Da Lars Eriksen døde, ble seterhusa og setervollen ved arveskifte overtatt av svigersønnen, telegrafist Elmar Marker i Skien. Han innrette da seterbua til feriehytte og står der som sådan nå. Lars Eriksens sønn, Jacob Larsen Ballestad, bygde da nytt seterbol nær Skifjell-løken og bruker det som seter ennå. Da jeg var ca 10-14 år (omkr. 1905-1910), dro vi ofte om sommeren på tur til Stubberødseter. Seterlivet, bjelleklang, fuglesang og blomster og bær fyllte vårt sinn og førte oss inn i en ren romantisk verden.

En midtsommerkveld husker jeg spesielt. Det var en lørdag ettermiddag. Vi var en hel flokk gutter fra Ballestadgårdene som dro av gårde på lørdagsmoro. I den lumre sommerkvelden dro vi oppover bakkene fra Grønnerød. Trekkspillet hadde jeg med, og så tålig bra tror jeg nok også jeg kunne mestre det. Dessuten var det nå flere som kunne dra litt på det. Her og der tok vi ei lita hvil på vegen, og trekkspillåten sammen med annen uskyldig moro satte stemningen opp. En del av dem som var med vil jeg minnes her: Min bror Hans Jensen, min stedbror Victor Isaksen, som senere dro til Amerika, Lars Gundersen Ballestad, Georg Gundersen, Kristian Gunder-sen, Karl Kittilsen, Abraham Kittilsen, Karl Bernhardsen, Jonas H. Ballestad, Edvard Jacobsen, Lars Jacobsen og muligens navn til som jeg ikke husker nå. Alle var nå fra Ballestad. Vi var altså ganske mange og noenlunde jevngamle.

Det var Søgårdseter på åsen opp for Løberg og vest for Skyer som vi hadde tenkt oss til den lørdagskvelden. Kommen til Storhaug ved sørenden av Skyerløken, som den kalles, tok vi opp bakken til Lauvåsen. Fjellheimgården og alle hyttene på Ryggen var ikke der da. Her på Lauvåsjordet stod et gammelt lade, rester av den gamle Lauvåsboplassen. Fra de åpne frie jordene her hadde vi utsikt mot Skyergårdene og Steinsrød. Mot vest hadde vi en storslagen utsikt mot Gjerpensdalen. Her tok vi nå ei hvil i det grønne, mellom blomster og blad. Vi var lykkelige som fugler over å få nyte den herlige natur i det deiligste vær.

Så dro vi videre gjennom skogen og fram til Søgårdseter. Da vi så kom dit, hadde skumringen allerede lagt seg over setervangen og skogen. Det var naturligvis her vi ville ha moro på setervollen sammen med seterjentene – Ida Eriksen fra Nordre Steinsrød og ei jente fra Sneltvedt – som lå sammen her på seteret. Stilt og rolig var det både på setervollen og i seterbua. En og annen klang av ei kubjelle i fjøset avbrøt stillheten. Hu hei! Vi skulle nå få liv i jentene, bare vent! En feiende vals på trekkspillet og sang av guttene ga gjenlyd fra skogen, som ikke blei det minste forundra. Dette var vanlige lyder på setervoller om lørdagskveldene i den tida. Flasker med hemmelighetsfull trylledrikk, som ungdommen nå for tida kjøper seg moro på, hadde ingen av oss. Det blei så stilt, trykkende stilt. Alle lytta spent etter lyd fra seterbua. Nei, her var stilt som før. Da husker jeg at Jonas H. Ballestad og en til tok seg en tur bort til seterbua, banka så smått i veggen og ropte: ”Hei! Nå må dere opp jenter, og la meg få litt sur mjølk, for jeg er så tørst!” Da hørte vi en grovere mannsstemme innenfra som svarte ganske rolig: ”Nei, jentene er nok ikke her i kveld, og vi er for gamle til å holde noen moro ute nå.” Forskrekket så vi på hverandre. Det var jo Erik Isaksen, N. Steinsrød og Ingeborg som denne kvelden passa seteret istedenfor jentene, som var til bygds på lørdagsmoro.

Ja, ja, så blei det nå ingen moro den kvelden der på seteren, og vi rusla stillferdige av gårde.

Nå dro vi rett øst gjennom skogen og ned til Skyerløken, over den og opp til høgda og vegen vest for Nedre Skyer. Klokka var litt over 12 om natta. I vegen her gjorde vi opp et lite bål og kokte oss buljong og fikk oss noe mat, for noe mat hadde vi med. Så ble vi enige om å dra over til Stubberødseter. Vi visste at jentene fra Skyer lå der, nemlig Inga og Sofie Nilsdatter. Gjennom skogen sør mot Skyerjordet dro vi i den dunkle, stille sommernatta fram til gangvegen over Haukeplassjordet, og på den øst til Meenstadseter og videre til Aasterød. Herfra tok vi rett nord til Stubberødseter. Her gjentok vi bønnen om sur mjølk for å få slokt tørsten. Ingen av jentene var hjemme her heller, men det var derimot gamle Marie Skyer. Og mjølk fikk vi kjøpt, så mye vi ville ha, selv om Marie måtte opp midt på natta.

Nå var det forresten blitt lyst, og vi dro med musikk og sang rett over skogen til Haugseter, sørøst for Nedre Skyer. På dette seteret var det ikke unge folk, og vi gikk stilt forbi. Her lå Nils Johannesen Myhra og kona hans. Ved en ladebygning på jordet et stykke fra seteret tok vi en pust. Sola var kommet opp, gauken gol, og varmt og godt var det. Vi blei døsige og søvnige og før vi visste ordet av, hadde vi sovna alle sammen. Vi sov vår søteste søvn i det grønne graset og blomstene sto rundt oss med sitt lyse smil og vogga så sakte i sommervinden. Ut på formiddagen våkna vi og var reint øre i hodet over å ha ligget her og sovet i solvarmen. Nå dro vi så glade og med moro til bygds igjen.

Noen somrer var vi nesten alltid om lørdagskveldene på ett eller annet seter hvor det var lørdagsmoro. Noen ganger dro vi om Nærum til Bakkeseter nær Trollsåsen. Her var det mest ungdom fra de ytre deler av Uthaugen som en kom i lag med. Men det var sjelden eller aldri at det blei tumulter av noe slag. Alle moret seg som de best fant på selv. Oftest blei det nå å dra til Rustanseteren eller til Gaupåsen. Her var ungdommen samla fra Sneltvedt og Løberg. Dem var vi her fra Ballestad, i allfall i min grønne ungdom, mest kjente med. Det hendte nok at det av og til kunne bli litt uenighet, men det var sjelden at det kom mindre håndgripeligheter. En må nok si at det alltid var en mer fredelig atmosfære som herska blant ungdommen i den tid, iallfall på de steder som her er nevnt. Vi syntes det var en stor skam å sloss, og dessuten ville vi ikke. Vi hadde heller ikke råd til å komme hjem med ett eller annet istykkerrevet klesplagg, og vi ville heller ikke pynte oss med et eller annet synlig merke etter stridigheter. Redde, vil kanskje noen nå si. Nei, det var vi nok ikke mer da enn nå, mere æresfølelse hadde vi. Det vil vi ikke nekte for, men det er nå ingen nedsettende bemerkning. Vi levde mer i romantikkens verden, og strålende stemningsfullt hadde vi det bestandig. Når sommernatta senka seg over skog, fjell og setervang, og tonene fra trekkspillet ga gjenklang i åser og fjellkoller, da leika og dansa ungdommen frigjort og glade under latter og sang på setervollen. Her og der sto små flokker av gutter og jenter i lattermild stemning som gråsvarte klumper i den halvmørke sommernatta, mens skogen sto taus i undring og lytta.

Som det nå led utover på natta og ei lysere strime i øst ga melding om at dagen igjen var i anmarsj, da stilna litt etter litt bruset og larmen. Her og der slo man seg sammen i større flokker, for å slå av en prat mens man tok seg en hvil på grønnsværet. Enkelte hadde nok nå funnet sin mø og var i lønlighet rusla mot bygda. Når så sola steig opp over åsen i øst og gylte alle åser og doggperlene glitra som diamanter bortetter, da kikka den også smilende ned på mange søvnige ansikter. Flere og flere dro seg på skogsvegen ned mot bygda. Ei eventyrnatt på setervollen var til ende.

Vosserødseter.

Ja, hva tyder så dette navn? O. Rygh mener at det skal bety Baaserød(seter), og at det muligens er en gammel fogdeskrivefeil eller feilhørsel for Baaserød.

Nåja, det får nå være som det vil med det.

Vosserødseter, der det nå ligger, er av nyere dato, selv om seterhusa der er både gamle, grå og falleferdige. De ligger jo ved vegen Langerød – Skifjell og på østre side av denne, straks før Åsterødgrinda.

Mange må nok undre seg over at man har hatt seterplass på denne vassfulle, mudderlendte plass. Men det har sitt opphav i at den gang dette sted blei valgt, da hadde det gamle seterlivet allerede utspilt sin rolle. Melk og fløte som før blei ysta og kjerna på seteret, den skulle man nå sende til meieriet i byen, og derfor var det hendig å ha seteret ved vegen, så det ikke blei lang veg å bære melka.

Vann til seterbruk var også en viktig ting. Det kunne man nå ta i en bekk straks nordenfor. Den renner gjennom en dal på sørsida av "Tørkelås". Bekken kalles ennå den dag idag ”Bikkjehol-bekken”. Av hvilken grunn bekken har fått dette merkelige navn, vet jeg ikke.

Før Vosserødsetrene blei flytta dit ned hvor de nå er, lå de før på ei fin slette høyere opp i skogen mot sørøst, altså midtvegs mellom det nye Vosserødseter og Øvrum seter. Ei lita skisse viser det kanskje bedre.

 

 

På nye Vosserødseter drev man seterbruk helt fram til våre dager. Men også her er det nå på det nærmeste slutt. Det er ikke det liv og den romantikk over stedet her nå mer. I min barndom var det alminnelig at far og mor mang en St. Hansdag tok hest og vogn og kjørte dit opp, og vi barn var med. For å få en riktig St. Hansdag skulle vi dit opp og spise fløtegrøt. Ofte var mange folk samla der.

Øvrumstul har vi helt opp på Åshøgda nord for Trollsåsen. Det er Nordre Øvrum gård som er eier. Det ligger høyt og fritt. Noe særlig om seterliv og seterbruk, kjenner jeg ikke til her.

   Sanni seter har vi straks nordøst for Trollsåsen. Her var det visstnok at oldefar og oldemor, Jens og Berthe leide seter, likeså farfar og farmor.

Riis seter har vi i dalbunnen mellom Øvrumstulen og Trollsåsen. Her står bare ei skogstue nå.

Bakkeseter er omtalt før, og det har vi straks nord for Bakkeskogen gård. Lidseter og Myreseter er lenger mot sørøst.

Ei seter som nå er helt forsvunnet og kun få husker navnet på, er ”Åse-seter”. Likeså Grønnerødseter. Ei skisse her vil bedre vise det.

 Mellomgårdsseter lå rett nord for Steinsrød. Her står bare ei gammel bu igjen. Det var seteret for Mellom-Løberg. Da folk i seinere tid ikke visste noe navn på det, så blei det nå i alminnelighet kalt ”Gamlestulen”. Se skisse nedenfor.

Fra Nordre Steinsrud går det skogsveg til Ørnstjern, der hvor Gjerpen kommunale vannverk har inntak for vannet i sine rørledninger. Før Ørnstjern blei oppdemt, var det nesten bare myr. Fra sjølve tjernet (midt på myra) nord for det ovennevnte inntak og sørover til sjølve demningen. Man kunne da gå på myra over til østsida. Så tar skogsveien opp den bratte lia forbi skogstua Granly og videre oppover på høydedraget vest for Tverråa og Tverrådalen. Helt oppe øverst i Tverrådalen tar den over Tverråa der vi har det såkalte ”Grytekleiv”. Så fortsetter vegen sørover høydedraget øst for Tverråa og Tverrådalen. Derfra bøyer den av østover og oppover for så å ende på ei vakker slette på Ulkeåsen i nordre ende. En liten bekk risler i den svake skråning på den nordre ende av sletta. Her på dette sted var det liv og rørsle i sommertida for mange år siden. Her hadde vi setrer, nemlig Røsakersetrene. Stedet kalles den dag idag for Røsakerstulen.

Nå har vi jo to Røsakergårder, og det var vel da naturligvis minst to seterbuer og flere hus for dyra. Seterfolka her bar så melka ned til Grytekleiv ved Tverråa og her kokte de både prim og ost. Derfor har stedet fått navnet ”Grytekleiv”. Det var vel omkring 1900 eller kanskje noen år før at seterlivet her tok slutt. 

Som unggutt omkring 1910 var vi flere ganger på tur til Vealøs, og da lå vi alltid om natta på Røsakerstulen. Flere av de gamle tømmerfjøsa sto der den gang, men de var jo helt skrøpelige og falleferdige. Seterbuene var det ikke noe igjen av, men tuftene der de hadde stått kunne man jo se. På en av tuftene hadde det allerede på den tiden vokst opp større seljetrær. Straks ved bekken som rant forbi der, var det i mine guttedager bygget ei rund hytte av jord. Den ligna helt ei hytte i en negerlandsby. Denne jordhytta blei alltid kaldt ”Tuten”, og det var i den vi lå når vi var på tur der. Den var nå egentlig reist for at tømmerhuggerne og skogsfolk kunne ha noe å være i når de var på arbeide her oppe.

En gang lå to mann fra Bøle der, visstnok på vedhogst. En av dem var John Gundersen, han var sønn av Gunder (visstnok fra Sneltvedt eller Løberg), som dro om i bygda som kramkar. Nå ja, disse to lå der en sommer. En kveld seig tunge, mørke skyer inn fra sør og tordenen rulla langt ute, men den kom nærmere og nærmere. Begge to blei tatt av en uro, og de bestemte seg for å dra nedover til Steinsrød for å være der om natta, og der blei de da også om natta. Da de morgenen etter kom opp til ”Tuten”, så fikk de se at deres uro ikke hadde vært ugrunnet. Lynet hadde nemlig slått ned i jordhytta om natta og jord og trefang slengt til alle sider. Samtidig hadde alt som var brennbart tatt fyr. Dette var ”Tutens” endelig!

Siden er det ikke kommet hverken hytte eller hus på dette sted. Nå er alt forsvunnet. Intet minne der viser at det her en gang var liv og glede i lyse, lumre sommerkvelder. Glemselens slør hviler titt over dette stedet også.