| HJEM | ALFABETISK INNHOLD | FORORD | MINE KILDER | SØKBARE KILDER | LINKER | ARTIKLER | NYTT | HJELP |


Har du lyst til å skrive en artikkel om noe eller noen i Gjerpen? Kontakt meg på email: Gamle Gjerpen v/Gard Strøm.


”Gjennom storskog og over setervoller i Gjerpensheiane i sammen med skogens disippel, Per Mustvedt, som kjenner traktene mellom Gullkistekleivane og Rustankollen som sitt eget stuegolv.”

Etter original i Varden 1/8-1959.

Journalist: Halvor J. Sandsdalen.

Denne og utallige andre artikler fra Gjerpen, Siljan og Sauherad kan leses i heftene "Luksefjellminner".

Peder (Per) Mustvedt bodde på Mustvedt(1).


”Det er over tjue kolabonner innover skauen her,” sa han. Vi satt under Rustankollen. ”Det blei brent mye kol her for Fossum Verk. Tenk for skau det var her før den tia gutt.” Men det er gild skau nå au rundt Rustansetra. (Den gamle Rustanseter brant i april 1929). Graner mellom en og to kubikk er ikke sjeldent her. Og mange av trea har Per Mustvedt planta sjøl.

Per Mustvedt er glad i skauen. Så sant han har hatt en fridag fra gardsbruket, i sollia opp for Børsjesjø, har han tatt en times mars til skauen under Rustankollen, for å plante og rydde. Og han har hatt disse grønne fingrene som fikk alt til å vokse og gro.

”Den grana der planta jeg den dagen kong Håkon kom til landet,” kan han si, og pekte på et kubikktre.

En annen skogteig er planta av skolebarna i Gjerpen i 1910. I dag en diger skau med høye kvistfrie stammer.

Per Mustvedt har planta mye, om han ikke har vært noen storbonde hos planteskolene. Han har drivi på sin egen måte. Dag etter dag, år etter år har han gått i skauen med spade og plantehakke og flytta ut planter som stod for tett. Fem – seks busker i en klynge ved ei stue fikk nytt livsrom i ei open glenne ned mot stølsvollen. Små gran på en meters høyde ble flytta med god rottorve like inn i bregnekrattet, og som regel gikk det ikke mange åra før grana råda grunnen aleine.

Helt inn i 1930-åra satt mange Gjerpens-bønder til seters her omkring Rustan-kollen, og den ”siste viking”, Johan Kjær har ikke gitt opp enda. Vi fant han med buskapen innpå Gaupåsen, og han kunne fortelle at det var 59 sommere han nå hadde drevet med seterstell.

Men nå var det øde her i forhold til tidligere. Han husket den tia da det var krøtter på alle setrene her. Da hadde bøndene kjørelag og det ble levert mye melk. I tillegg til de to Gaupås-setrene var det østre og vestre Rustan, Mellemgårdseter og Gamlestulen.

Nå steg det ingen røyk opp fra skorsteinspiper og ingen budeie skura trau og mjølkeredskap i stulsbekken, bare skauen suste mørk og trolsk rundt de gamle stiene. Men ungfe rekte rundt her.

Det var beita hardt over store strekninger og skogen gjorde ingen ting av det, det var tydelig. Smågrana sto ferdig til å overta plassen så snart ei kjempegran måtte i bakken. I 1773 var liene i Rustankollen så snauhogte at folk som stod på Frognerhøyda kunne se dyra som beita her inne. Nå er skauen tett som en vegg, og her har gått krøtter i alle år.

Som ei såte reiser Rustankollen seg over Gjerpens-dalen, 300 m.o.h. På toppen hadde Norges geografiske oppmåling bygd et tårn, 13-14 meter høyt og det ga en flott utsiktsplass.

Herøya hylla seg inn i eter-brun røyk, og i et blått havgløtt kom en båt til syne. Porsgrunn og Skien kom så nær hverandre og den breie frodige Gjerpensdalen tøyde teigene sine ut mot trolløyet, Børsesjø. Det er ikke ofte man ser ei finere bygd, tung av grøde og velstand.

Før var Rustankollen et mye benytta utfartssted, men nå gror det gress på stiene her inne. Likevel var det ikke noe slags vilt å se, hverken storfugl eller hare, bare de lange, hvite avgnagde beinpipene etter et rådyr, som fortalte om en tragisk utgang på dets vandring i skauen ved Rustankollen.