| HJEM | ALFABETISK INNHOLD | FORORD | MINE KILDER | SØKBARE KILDER | LINKER | ARTIKLER | NYTT | HJELP |


Jubileumsartikkel
Kilde: Varden 7/1-1936. Også utgitt i Luksefjellminner nr. 14.
SKAVAN miniforlag.

Vognmann Nils Venstøp f. 1/8-1866 i Siljan. Foreldre: Knud Halvorsen Venstøp. Se Venstøp(27).

Ønsker du å skrive en artikkel?
Email: Gamle Gjerpen v/Gard Strøm. Forbehold om noe redigering.

Nils Venstøp – en gammel gullgraver fyller 70 år.

Nils O.(?) Venstøp som i dag fyller 70 år har opplevet mer enn de fleste. Han begynte som ung gutt i hjulmakerlære, og drev en til egen forretning – og en god forretning – i Skien. Men så reiste han til Amerika kort før århundreskiftet, og her var han med å grave gull både i Klondike og i Alaska. I 1905 reiste han hjem en tur og var hjemme noen år. I 1909 reiste han til Alaska igjen, og arbeidet ved gullfeltene til 1919, da han kom hjem for godt.

Her hjemme var blant de første som begynte med rutetrafikk, og drev i tiden fra 1921–1930 bilruten Skien – Kilebygda. Da han solgte bilruten, bygget han sig hus i Gjerpen, i skråningen ned mot Børsesjø, og han har driver han nu revealv og hønseri. 

Det er klart at en mann som Venstøp må ha litt av hvert å fortelle, og vi oppsøkte ham forleden for å få en liten prat i anledning 70-årsdagen. Vi blev vel mottatt av Venstøp og hans hustru Hilda, født Disch. Selv om Venstøp hadde liten lyst til å ”komme i avisen”, så går han da med på å fortelle litt om sine opplevelser.

Nils Venstøp er født på Eide i Siljan 1. august 1866. I begynnelsen av 1880-årene kom han i vognmakerlære hos Østbye på Lie. Kort efter flyttet hans foreldre til Venstøp i Gjerpen. Efter å ha arbeidet noen år hos Heffermehl i Oslo, startet Venstøp i 1893 sin egen vognmakerforretning i Skien. Han drev forretningen i godt opp, og han hadde mange folk i arbeide da han i 1899 solgte og dro til Amerika.

De første gullfunn i Klondyke var gjort i 1896, og der var i årene efter en voldsom tilstrømning dit. Men herligheten varte ikke så lenge, og da Venstøp kom over i 1899 var det i seneste laget. Han var i Dawson og lette efter gull, men var ikke heldig.

Men så kom meldingene om de store fund i Alaska, og en mengde av gullgraverne i Klondike dro omkring 1900 mot Nome.

Den 3dje januar 1901 startet Venstøp sammen med to andre nordmenn på turen fra Klondyke, og den 21. mars kom de frem til Nome.

Når Venstøp forteller om disse ting, er det som alle de gamle romaner og skildringer fra gullgraver romaner og skildringer fra gullgraverlivet dukker opp for en – Yukon River, Dawson City, hundesleder, pelsjegere – men han forteller så rolig og nøkternt at man må la tankene arbeide litt ved siden av for å få forståelsen av det slit og den prestasjon en slik tur var.

– Vi dro med hundesleder nedover Yukon, forteller Venstøp; og som oftest fikk vi ordnet det så vi kom under tak om natten. Det var leirer nedover langs elven, folk som om sommeren leverte ved til Hudson Bay kompangniets båter, og som bodde der om vinteren også. Det var også indianere og misjonærer også som bodde ved elven og som vi kunne komme inn hos. Men det var langt mellem leirene, så vi lå ute om nettene mange ganger. Kulden var streng – det hendte vi lå ute i – 60 grader Fahrenheit (ca. –51 C.). Men når vi var under tak gikk vi ikke ut hvis det var under 50 grader (- 45 C.). Det var mange som dro nedover elven samtidig med oss. Vi dro forbi mange, og det hendte også at andre tok igjen oss. Mat var det litet eller ingenting å få tak i underveis, og det var mange som blev angrepet av skjørbuk.

Det var høye priser for matva­rer, en 2-3 poteter blev betalt med en dollar – de var bra å spi­se rå, det hjalp for skjørbuken. Men ingen av oss tre som var sammen blev syke. Da vi kom frem til Nome 21. mars måtte vi ligge stille til våren. Det er bare 3 måneder om året man kan arbeide der. Vi hadde skjerp på stranden ned mot Behringsstredet, der lå teltene tett i tett langs stranden. Vi hadde nokså lange skyfler, 5-6 meter, og regelen var at hver mann hadde skjerp så langt han kunde nå til begge sider.

Skjerpene kom på den måten til å gå i striper ned mot stranden. Når man så var ferdig med å arbeide ett sted, var det å finne et nytt. Det var en tid det gikk bra, en stund tok vi ut 80-100 daler pr. dag pr. mann. Vi hadde til å begynne med skjerp like ved det store gullfunnet, senere var vi opp til 100 mil fra det stedet.

– Fant dere klumper eller var det gullstøv?

– Det var gullstøv, kornene var på størrelse omtrent som malt kaffe. Det hendte jo det blev funnet større klumper, men vi var ikke heldige slik – de største vi fant kunde være omtrent som en negl.

– Arbeidet De for Dem selv hele tiden?

– Nei, jeg arbeidet også for kompangniet. Jeg var jo mekaniker, og tok gjerne slikt arbeide der jeg kom. Jeg kjørte maskinen som heiste opp gull fra 60-70 fots dyp.

Det første gullfunnet i Nome blev gjort av en nordmann, Lindberg, fra Tromsø og to svensker. Lindberg var kommet over som reingjeter. Han lever enda i USA. Han ble millionær på gullfunnet. Det var mange norske i Nome på den tid. Om vinteren var byen stille, de fleste reise hjem til Statene og var der vinteren over.

– Hvor lenge var de i Nome?

– Første gang var jeg der til 1905, da reiste jeg hjem. Det var jo spennende tider i Norge den gang. Vi trodde det skulde bli krig, men underveis møtte vi en skute som kunde fortelle at det ikke blev noe av.

I de 5 år han var hjemme den gangen bygget Venstøp sitt hus i Arentzgate, som han ennu har og arbeidet også en del ved anlegget på Rjukan.

– Men så skulde jeg til Nome og gjøre det noe bedre da – men da gikk det dårligere, forteller han. Det var meningen familien skulde være med da, men sykdom gjorde at det ikke ble noe av. På den tid var det bare de store kompanier som rådde grunnen i Nome, og de kjøpte opp store områder. Det heldigste som kunde skje, var om man fikk et skjerp blev liggende i veien for kompaniene, da kjøpte de det, enten det var gull der eller ikke.

Men så heldig var ikke Venstøp.

– Hadde De noe arbeide om vinteren?

– Ja, da drev jeg meget langt oppe i landet med undersøkelser for kompaniet. De sendte gjerne ut 3-4 mann for å ta prøver forskjellige steder.

– Det måtte være hårdt arbeide om vinteren?

– Ja, det var hardt. Vi måtte prøve å varme stein for å tine opp telen, men det var vanskelig for det var lite ved å få tak i. Jeg var forresten uheldig flere ganger i den tiden. Jeg var flere ganger tilbudt skjerp, men kjøpte ikke – og så viste det seg senere at det var gull der. Kompaniet solgte ofte en leiekontrakt, slik at kjøperne skulde ha skjerpet et år, og i den tiden betale 30$ av det de fikk ut til kompaniet. Det var for å få undersøkt om det var gull der, de gjerne gjorde det slik. Jeg var en gang tilbudt et slikt skjerp av en som var blitt syk og vilde reise hjem, men jeg sa nei.

De 3 som kjøpte skjerpet fant gull der, og tjente 80000 dollars hver på det året de hadde det. Så tok kompaniet det igjen, og de tjente millioner på det.

– Drev De noe med jaging eller fisking der over?

– Nei. Det var lite med pelsdyr i de traktene, for der var ikke skog. Men lenger vekk var der jegere. Fiske gjorde vi nok en del når vi hadde fri, men laksen var så billig at det var bare eskimoer som drev ned fiske – og så de store båtene som lå ute i munningen og fanget.

Andre gangen ble Venstøp i Amerika bortimot 10 år. Han kom hjem St. Hans 1919, og begynte da med bilkjøring. Og i 1921 begynte han bilruten til Kilebygda.

Det var en som hadde kjørt der året før, men det var Venstøp som oparbeidet ruten, og han drev den helt til 1930, da ble det for slitsomt for ham og han solgte. Det var ikke bare moro å kjøre rutebil i de tider, veiene ble ikke brøitet som nu, og selv om ruten til å begynne med ikke ble kjørt om vinteren så hendte det ofte at bilen ble sittende fast i snefanene. En tid blev det ordnet slik at bilen kjørte frem så langt den kom, og så kom det hest fra Kilebygda og kjørte varene frem.

– Den var storartet den ruta for det var så flinke og greie folk å ha med å gjøre, sier Venstøp, og det i grunnen den ganske god karakteristikk av ham selv, når en rutebilmann gir sine kunder en slik karakteristikk, så kan man gå ut fra at de også har grunn til å være fornøiet med ham.

Efter at han sluttet rutebilkjøringen har Venstøp bygget sig hus i Gjerpen, og her driver han med høns og rever. Før vi avsluttet besøket hos ham fikk vi bli med på et besøk i revegården, og den kunne også fortjene en liten omtale. For så tamme rever – både voksne og unger – er det sjeldent å se. Noen av dem er litt redde når det kommer fremmede, sa Venstøp.

Tilslutt skal vi bare nevne at Venstøp fremdeles er frisk og rask, og ingen som ser ham vilde tenke sig at han i dag er 70 år.
 

Email: Gamle Gjerpen v/Gard Strøm.